kvelden før kvelden

I dag avslutter jeg julekalenderen en dag for tidlig, rett og slett fordi jeg er så fryktelig opptatt med å glede meg til, og vente på morgendagen. Jeg vil derfor i stedet benytte anledningen til å ønske alle en fantastisk god jul, med alle de sære hyggelige, fine tradisjonene hver og en har der ute:-)

Published with Blogger-droid v1.7.4

luke 22 - Arrested Development

Siden jeg først nevnte det er jeg nødt til å anbefale denne serien også.

Denne serien er så genial at jeg ikke kan forklare det med ord. SE DEN BARE!

ok, bare en liten sneak peak:

Det er uten tvil den morsomste serien i verden!  Føler jeg sier dette ofte, men denne er virkelig bare tvers igjennom morsom.

Ha en strålende bittelillejuleaften! Det skal jeg!

luke 21 - Innsirkling 1 & 2

Hurra, hei og hopp - det er 3 dager til jul! Dagene bare flyr av gårde i juleforberedelser og sosialisering. Det siste er nesten viktigere, for det er nå alle som vanligvis er spredd over hele landet, og verden for den saks skyld, endelig er samlet igjen. Åh, juleferie er fantastisk. Og ferie, uansett hvilken tid på året, er en fantastisk tid til å lese på, derfor anbefaler jeg 2 av favorittbøkene mine i dag.

 

De handler om David som ikke husker hvem han er. En avisannonse oppfordrer venner, familie eller generelt folk som vet hvem han er, til å sende inn brev med innhold som kanskje kan hjelpe han til å huske. Bøkene er fylt med brevene til de som svarte på annonsen. 

Disse bøkene er virkelig noe av det beste jeg har lest. Carl Frode Tiller har en utrolig evne til å sette seg inn i sinnet til karakterene sine, og det er nesten skremmende hvor godt han skildrer tankene omkring forholdene til de forskjellige karakterene, og ikke minst tankene karakterene har om seg selv. Generelt er den også fantastisk godt skrevet. Umulig og ikke gå inn i en ugjennomtrengbar lesetranse. 

Her er mitt absolutte favorittutdrag (for observante følgere, vet jeg at jeg har postet det før, men det er så nydelig at jeg ikke kunne la være i denne sammenhengen): 

(...) men eg hugsar eg sa at eg var glad i deg. Eg hadde aldri sagt det før, og eg hugsar enno følelsen av å stå der og nettopp ha sleppt dei orda ut av munnen. Eg har aldri hatt barn, og eg kjem sikkert aldri til å få det heller, men om eg skal forsøke meg på å vere poetisk, kan eg seie at å sleppe akkurat dei orda ut av munnen, var omtrent det same som når ei mor slepper barnet sitt ut i verda og ho står der og håpar at folk tar del i mot det og behandlar det godt. Og det gjorde du. "eg er glad i deg, eg òg" sa du, og fordi du mislikte store ord og følelsar, og fordi eg var så glad og rørt akkurat da at eg var redd for å øydelegge alt saman ved å seie noko som du ville oppfatta som pompøst eller patetisk, sa eg ikkje meir på ei lang stund.

Og om du har lest bok nr. 1 og mener det er nok, tar du nok feil for nr. 2 er faktisk en smule bedre enn den første. Tro det eller ei.

luke 20 - Mr. Magorium's wonder emporium

I dag vil jeg anbefale en av de fineste filmene jeg vet om. Nemlig, Mr. Magorium's wonder emporium.
Den handler om den fantastiske og magiske Mr. Magorium, og den like fantastiske og magiske leketøybutikken hans. Filmen er så veldigveldig fin bare, også har den så gode skuespillere. Jason Bateman fra blant annet Juno (men aller mest fra Arrested Development. åh, så bra serie!), Natalie Portman og Dustin Hoffman.





 Dette er en film som rett og slett bare er voldsomt sjarmerende fra begynnelse til slutt.


kilde: bilde1 bilde2 bilde3 bilde4

luke 19 - Scrubs

Jeg har referert til serien som min baby før, og det er ikke uten grunn, for måte på til fantastisk morsom, koselig, rørende, men aller mest morsom serie, har jeg ikke vært borte i før.

                                                                                                                                                kilde

Denne serien har gått på tv2 på dagtid så lenge jeg kan huske, så det er nesten umulig at du ikke har sett en episode eller to før, men om du ikke har det kan jeg fort fortelle at det er en sykehusserie som tar for seg livene til, i hovedsak, 4 "interns", praksisstudenter eller noe sånt, på sykehuset Sacred Heart. Selv om det er en sykehusserie er den så langt fra Grey's anotomy og Akutten som du kan komme. Serien har vart i 9 sesonger og ble ferdig i 2010.

Bortsett fra hovedrollekarakteren J.D, spilt av Zack Braff, er karakteren Janitor, spilt av Neil Flynn, en av mine favorittkarakterer i serien. Ekstra morsom blir han når man vet at han omtrent aldri bruker manus, men bare improviserer det han gjør!

Noen ganger skulle man tro serien bare besto av en serie morsomme sketsjer og her er noen favorittscenener:

Scrubs er perfekt avslapning, og hva er mer perfekt i jula enn avslapning? Jeg har  ihvertfall planene klare. Jeg og min Scrubsboks. 

luke 18- Helplessness Blues

Hei, i dag vil jeg anbefale et album som er et av de jeg har hørt på aller mest dette året, og som kom 21 plass på aftenpostens kåring over årets 25 beste plater.

For å forklare noe av min kjærleik til dette albumet  har jeg lånt et utdrag av en anmeldelse skrevet av Lars-Ove Håhjem for musikknyheter.no:

"Det første som i alle fall slår meg er at platen ikke er fullt så tilgjengelig som debuten. For selv om dette er umiskjennelig Fleet Foxes, så har likevel bandet gått gjennom en utviklingsfase der de har gjort selve melodiene mer utfordrende, og som krever en større del konsentrasjon fra lytteren enn tidligere for å få med seg det vakre, helhetlige uttrykket. Det har ført til at man oppdager ingen umiddelbare fengende storheter som White Winter Hymnal, He Doesn’t Know Why og Your Protector fra debuten, men likevel klarer Robin Pecknold og resten av Fleet Foxes å hypnotisere en til å ikke gi slipp på Helplessness Blues. 

For det viser seg at platen bare vokser og vokser for hver gang man spiller den, og der man på ny forelsker seg i vakker, vakker flervokalharmoni, som knapt kan gjøres bedre enn hvordan Fleet Foxes gjør det, samt at 60- og 70-tallets folk-referanser igjen blir styrket. Det er nemlig ganske tydelig at bandet fortsatt er inspirert av utøvere som Crosby, Stills & Nash, Simon & Garfunkel og Fairport Convention når de skriver og utfører sine låter, og dermed ender man opp med å føle at Helplessness Blues er en naturlig videreutvikling av Fleet Foxes sitt musikalske uttrykk fra debuten.

Samtidig klarer bandet også å overraske lytteren med noen av sine valg, ikke minst på den drøye åtte minutter lange låten The Shrine/An Argument som ebber ut med en herlig drøy og totalt uventet frijazzsaksofon. Denne låten står likevel, sammen med det fantastiske tittelsporet, som vi har kunnet ha glede av i flere måneder allerede, og avslutningslåten Grown Ocean, frem som platens viktigste låter, uten at det egentlig betyr så veldig mye i den store sammenhengen. For Fleet Foxes lager ikke dårlige låter, de lager bare noen låter som er enda bedre enn de resterende gode låtene. "


Tada! Da håper jeg alle begynner å like dette bandet like mye som meg!




Og nå skal jeg ha bakedag med gode venner. Elsker juleferie!

luke 17 - Teori og praksis

På denne herlige lørdagen vil jeg anbefale en av de beste bøkene jeg har lest i år, nemlig Teori og Praksis av Nikolaj Frobenius. Om du så eller hørte om filmen Sønner av Norge som hadde premiere i sommer, er den basert på denne boken.

Denne boken er, uten sammenligning med Min Kamp av Knausgård, en slags selvbiografisk roman. Høres tungt ut, men den er virkelig ikke det. Den er veldig godt skrevet og du blir oppslukt momentant. Den handler om Nikolajs barndom/tidlige ungdomsår med sin litt eksentriske far Magnus, i drabantbyen Rykkin.

Her er noen av mine favorittutdrag:

"Om kvelden sitter faren på sengekanten, han lener seg mot Nikolaj og sier i mørket, med en stemme som lyder som stemmen til en nyhetsoppleser: Hele verden er en lekeplass, vet du. Da faren er gått ut ligger Nikolaj og tenker på lyden fra stemmen hans og på det faren har sagt,og jo mer han tenker på at verden er en lekeplass, dess vanskeligere er det å sove". - vet jeg har skrevet dette før, men det er så fint. 

"Han ser på det lyse håret til broren og på hånden til faren som vinker etter bilen, og han trykker ansiktet mot ruten og forbanner eggstokkene til tanke Vera som med den sleipe planen har kidnappet lillebroren hans, slikt at han nå er det mest ensomme mennesket i verden, uten noen å fortelle historier til".

"Mens han venter på at noe skal skje, lurer han på om det er sånn det er å leve;skal han hele livet gå og vente på at noe skal skje? Hele tiden har han en følelse av at de er kommet til et sted hvor livet skal til å begynne. Men de kommer likevel aldri til begynnelsen. Livet får aldri begynt. Han bare venter. Hva skal han gjøre for å få livet til å begynne?"

Les den bare!