fjell og kveld og sånt.

Det er godt å se tilbake på bilder jeg har tatt og tenke at i hvertfall noen av de planene jeg la for det nye året gjennomføres.Ting blir ikke alltid som en håper, og nå krysser jeg fingrene ekstra for at det ene lille ønsket på samordnaopptak går igjennom. For nå orker jeg snart ikke revurdere mer.

Leseåret 2014

På tross av lite blogging de siste årene, leser jeg like mye som før, og dette med en årlig oppsummering er en tradisjon jeg liker å holde på. Ikke bare for å få dele årets leseopplevelser med andre og inspirere til lesning av disse favorittene, men også som en fin oppsummering for meg selv. Ofte er det lett å glemme det man leste i starten av året, og ved å konkret bla seg tilbake i egne arkiv, gjennoppfrisker man disse inntrykkene.

I år har jeg i alt lest 28 bøker på til sammen 7717 sider, og her kommer en liste over de jeg likte aller best i kronologisk rekkefølge etter når på året jeg leste dem. Dette fordi tidspunkt ofte har nesten like mye å si som handling for hvor mye inntrykk en bok setter. På et hvis blir derfor dette en salgs oppsummering av mitt år også. (og litt fordi det er umulig for meg å sette opp en liste over bøker i prioritert rekkefølge).

Den Store Gatsby - F. Scott Fitzgerald

Jeg så denne på kino sommeren før, og på tross av den voldsomme "mise- en- scenen" (har gått filmfag i år, ser dere) og det hurtige tempoet klarte filmen likevel og få med seg mye av de rolige partiene og det vakre språket. Jeg ønsket derfor også å lese historien, og ble ikke skuffet. Fitzgerald skildrer Gatsby og hans lengsel glimrende gjennom pennen til hans venn Nick Carraway.

Mrs. Dalloway - Virginia Woolf

I våres tok jeg et fag om modernistisk litteratur. Blant mye tungt, kom denne som et friskt pust. Woolf fletter flere historier inn i denne romanen som retter en pekepinn mot det sosiale miljøet i amerika etter første verdenskrig. Selvom det på mange måter er en etterkrigsroman, handler den også i stor grad om en personlig eksistensiell krise. Om valg, og om man har tatt de riktige.

Fuglane - Tarjei Vesaas

Litt mer modernisme, men denne gangen norsk. Tok et fag i norsk litteratur denne våren, og dette var en av de jeg likte aller best på pensum. Det er et eller annet med litterær minimalisme altså, det som ikke sies, men som allikevel ligger der mellom linjene. Hvordan hverdagen mellom et voksent søskenpar defineres, Hvordan Mattis reflekterer rundt egne språklige, så vel som psykologiske hindre. Og effekten av en tredjeman i deres lille verden.

Evig Søndag - Linneá Myre

Midt i eksamenstresset mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren bestemte jeg meg for å ta et avbrekk med noe selvvalgt lesestoff. Valget falt lett på denne boken jeg lenge hadde ønsket å lese av en fortfatter jeg allerede hadde kjennskap til gjennom blogguniverset. Timer tilbrakt i vår frelsers gravlund med solskinn og økende varme, føk forbi i det jeg slukte denne romanen om Linnéa og hennes spiseforstyrrede tankesett. Jeg er stor fan av lange avsnitt om refleksjon over ditt og datt, og dette fikk jeg en akkurat passe dose av her. I tillegg til at hennes ærlighet ispedd galgenhumor og ironi gjør det hele desto mer spiselig, for å bruke dette ordet i humorens ånd.

Parissyndromet - Heidi Furre

Forfatter og verk oppdaget gjennom blogg- del to. Denne boken hadde jeg også ønsket å lese lenge, men hadde så høye forventninger at jeg nesten ikke turte begynne. Da jeg etter en uke i fjellet ankom Bergen med kun tid for hånden, var det derimot ikke mulig å utsette det lenger. Og forventningene levde opp. Denne romanen om en jente som flytter til metropolen Paris, men som likevel ikke klarer slutte å tenke på hjemstedet og det som befant/befinner seg der, var en herlig kontrast til generasjon - prestasjonsmaset vi får i fleisen hele tiden. Ting går ikke alltid som en har tenkt. Altså en bok om savn, vennskap og kanskje om egne forventinger til en selv, og hvordan en skal takle det når ting ikke blir slik en trodde.

The perks of being a wallflower - Stephen Chosky

Man har kanskje sett denne på film allerede, og hvis ikke kan jeg absolutt anbefale den. Allikevel er boken bedre. Språket i denne er fantastisk, og jeg har utallige eselører å vise til. Igjen så er det refleksjon som er nøkkelen. I denne er det  den unge gutten Charlie som reflekterer over vennskapene han danner seg, om kjærlighet, minner, og om redsel.

Breakfast of Campions - Kurt Vonnegut

Den siste boken jeg leste dette året, og også den største overraskelsen. I tohundre sider tenkte jeg at dette var en god bok, men ikke helt for meg, men så endret alt seg og jeg elsket den. Vonnegut har en stil som muligens har inspirert vår egen Erlend Loe. Korte setninger, ironisk distanse og naivitet. Men mot slutten innser man at det er så mye mer enn det. Det ble til slutt en slik bok som jeg føler meg må lese en gang til for å få med meg alle detaljene, nå som jeg er var dem.


Da gjenstår bare å ønske alle et flott leseår i 2015!

eksistensiel krise nummer alt for mange.

det er ikke så lett å tenke på eksamen når hele fremtiden prøver å presse seg på samtidig

Avskjedens ambivalens

Det er bare en uke igjen av mitt semester i Irland, og mens jeg febrilsk prøver å få oversikt til de siste eksamene, kan jeg ikke unngå å kjenne på vemodet tanken på å reise fyller meg med. Det er ingen tvil om at det skal bli godt å komme hjem. Til jul, familie, filterkaffe og ikke minst ferie. De siste månede har nærmest kun dreiet seg om eksamener og pugging til disse, og med seks fag sierdet seg selv at det blir en del arbeid. Men Irland og UCD har vært så fantastisk! Og det er ekstra synd at det er dette som skal oppta meg nå, nå når jeg har så kort tid igjen. Ja, nesten bitter må jeg si at jeg kjenner meg.

For jeg er så redd jeg ikke får tatt ordetnlig farvell. Både med menneskene jeg har møtt, men også med byen og landet i seg selv. For det er ikke bare vennskapene jeg har opparbeidet jeg kommer til å savne. Det er hele stedet,landet, atmosfæren Irland bringer med seg. Javel, så er de kanskje ikke så gode på dette med tidspunkt, og kanskje er avstander ikke deres sterkeste side, men sjarmerende, ja, det er de bortimot alle. Så åpenhjertige , inkluderende og varme mennesker. Da var det plutselig ikke så skummelt å reise alene fra kalde Norge likevel. Også landet da, så grønt og frodig. Hvor det vistnok skal regne og blåse hele tiden, men som ga oss det mest fantastiske været i starten av oppholdet, og som først nå viser seg i sin ruskeprakt. Det var vel glad for å møte meg og, da kanskje.

Og det er jo veldig typisk dette, at i det man begynner å føle seg på riktig plass, så må man rive seg løs og reise hjem igjen. Været passer meg ypperlig, for jeg er like ambivalent. Rives mellom forventnignene over det å komme tilbake til det vante, men og å si hadet til det stedet som var i ferd med å bli det. For det er en helt egen mestring i det å bli kjent med nye ting. Et nytt universitet, en ny by, et nytt bussystem. Ja, det trenger ikke være større enn å mestre dagligvarehandelen. At du vet hvilken ost som er den beste. Og nå, nå som dette begynner, ja for et semester er virkelig ikke nok tid til å teste alle varene i butikken eller å bli kjent med en by, så må jeg altså si farvell. og det svir. 

Men hei, jeg går ikke sønder og sammen, for norsk radio på kjøkkenet og traktekaffe blir flott å komme tilbake til.  og jeg føler på meg at jeg nok blir å komme tilbake til Irland en gang, om ikke flere.  

ruskevær

Alt for mange valg som må tas og alt for mange tanker som tenkes. Dro med meg kameraet og gikk tur i ruskeværet i stedet for.

om irer og sånn

I irland spør folk hvordan det går, og jeg forstår ikke at det på en måte er litt som i amerika, så jeg gir lange  avhandlinger, før jeg kommer på at jeg bare skal spørre tilbake. også smiler vi litt da. og ekstra morsomt er det jo, når folk sykler forbi i full fart og spør hvordan det går, for da rekker de ikke høre begynnelsen av en tilbakehilsning. Men nei, de er ikke frekke altså. de er bare så høflige at de ikke skjønner sine egne begrensninger. for står du stille litt og kikker deg rundt, så skal det ikke ta langt tid før noen lurer på om du trenger veibeskrivelser, men da viser det seg kanskje at de ikke aner hvor det er,menmen så har man fått pratet litt da. og hvis du lurer på hvor langt det er til nærmeste butikk, sier de kanskje fem minutter mens de peker i en retning, men da må du vite at fem irsk
e minutter i hvertfall er tjue. eller hvis du må vente på bussen. men det går ofte fort, for det er helt sikkert noen som vil prate, prate om at det er så underlig med all solen i det siste, for egentlig regner det alltid i irland, men ikke denne høsten. jeg var visst heldig da, sier jeg. for de gjør det her. prater med hverandre. utenfor klasserom, på gaten, i kø til yogatimen. og ute i naturen, da, men akkurat der har jo vi også lært å prate, av en eller annen grunn.

og dette folket som tør bre seg ut av klikkene sine, som gidder ta seg bryet med å bli venner med en som likevel skal være her så kort. som lar meg få ta del i deres hverdag. som er seg selv. som leker. klater. ler. jeg føler meg så heldig. jeg tror jeg skal prøve å ta med meg litt av denne stemningen hjem. jeg tror ikke det kan skade.

Bildene er fra juleturen vi hadde med klatreklubben til Sugarloaf i Dublin. 

en sånn dag som betyr mer enn du først tror.

        

Disse bildene ble tatt i septmeber, jeg hadde bare vært her i et par uker, men denne kvelden tuslet jeg rundt i Dublin by alene, Etter en hel dag med turistsightseeing, sa jeg hadet til mine internajsonale venner og valgte å gå videre på egenhånd. Jeg hadde hørt det skulle være en gatefestival et sted, og jeg ville undersøke, men i det spaserte over broen ble jeg slått av det magiske kveldslyset, og jeg måtte stoppe opp. og mens jeg sto der, med lyset i ansiktet på vei til noe spennende, kjente for første gang at jeg hørte til, at det var riktig by for meg. så vakker og enkel. og at jeg mestret denne tilværelsen i seg selv. og det ga meg en kriblende følelse i magen;forventning, om at dette oppholdet skulle bli noe stort.