Leseåret 2014

På tross av lite blogging de siste årene, leser jeg like mye som før, og dette med en årlig oppsummering er en tradisjon jeg liker å holde på. Ikke bare for å få dele årets leseopplevelser med andre og inspirere til lesning av disse favorittene, men også som en fin oppsummering for meg selv. Ofte er det lett å glemme det man leste i starten av året, og ved å konkret bla seg tilbake i egne arkiv, gjennoppfrisker man disse inntrykkene.

I år har jeg i alt lest 28 bøker på til sammen 7717 sider, og her kommer en liste over de jeg likte aller best i kronologisk rekkefølge etter når på året jeg leste dem. Dette fordi tidspunkt ofte har nesten like mye å si som handling for hvor mye inntrykk en bok setter. På et hvis blir derfor dette en salgs oppsummering av mitt år også. (og litt fordi det er umulig for meg å sette opp en liste over bøker i prioritert rekkefølge).

Den Store Gatsby - F. Scott Fitzgerald

Jeg så denne på kino sommeren før, og på tross av den voldsomme "mise- en- scenen" (har gått filmfag i år, ser dere) og det hurtige tempoet klarte filmen likevel og få med seg mye av de rolige partiene og det vakre språket. Jeg ønsket derfor også å lese historien, og ble ikke skuffet. Fitzgerald skildrer Gatsby og hans lengsel glimrende gjennom pennen til hans venn Nick Carraway.

Mrs. Dalloway - Virginia Woolf

I våres tok jeg et fag om modernistisk litteratur. Blant mye tungt, kom denne som et friskt pust. Woolf fletter flere historier inn i denne romanen som retter en pekepinn mot det sosiale miljøet i amerika etter første verdenskrig. Selvom det på mange måter er en etterkrigsroman, handler den også i stor grad om en personlig eksistensiell krise. Om valg, og om man har tatt de riktige.

Fuglane - Tarjei Vesaas

Litt mer modernisme, men denne gangen norsk. Tok et fag i norsk litteratur denne våren, og dette var en av de jeg likte aller best på pensum. Det er et eller annet med litterær minimalisme altså, det som ikke sies, men som allikevel ligger der mellom linjene. Hvordan hverdagen mellom et voksent søskenpar defineres, Hvordan Mattis reflekterer rundt egne språklige, så vel som psykologiske hindre. Og effekten av en tredjeman i deres lille verden.

Evig Søndag - Linneá Myre

Midt i eksamenstresset mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren bestemte jeg meg for å ta et avbrekk med noe selvvalgt lesestoff. Valget falt lett på denne boken jeg lenge hadde ønsket å lese av en fortfatter jeg allerede hadde kjennskap til gjennom blogguniverset. Timer tilbrakt i vår frelsers gravlund med solskinn og økende varme, føk forbi i det jeg slukte denne romanen om Linnéa og hennes spiseforstyrrede tankesett. Jeg er stor fan av lange avsnitt om refleksjon over ditt og datt, og dette fikk jeg en akkurat passe dose av her. I tillegg til at hennes ærlighet ispedd galgenhumor og ironi gjør det hele desto mer spiselig, for å bruke dette ordet i humorens ånd.

Parissyndromet - Heidi Furre

Forfatter og verk oppdaget gjennom blogg- del to. Denne boken hadde jeg også ønsket å lese lenge, men hadde så høye forventninger at jeg nesten ikke turte begynne. Da jeg etter en uke i fjellet ankom Bergen med kun tid for hånden, var det derimot ikke mulig å utsette det lenger. Og forventningene levde opp. Denne romanen om en jente som flytter til metropolen Paris, men som likevel ikke klarer slutte å tenke på hjemstedet og det som befant/befinner seg der, var en herlig kontrast til generasjon - prestasjonsmaset vi får i fleisen hele tiden. Ting går ikke alltid som en har tenkt. Altså en bok om savn, vennskap og kanskje om egne forventinger til en selv, og hvordan en skal takle det når ting ikke blir slik en trodde.

The perks of being a wallflower - Stephen Chosky

Man har kanskje sett denne på film allerede, og hvis ikke kan jeg absolutt anbefale den. Allikevel er boken bedre. Språket i denne er fantastisk, og jeg har utallige eselører å vise til. Igjen så er det refleksjon som er nøkkelen. I denne er det  den unge gutten Charlie som reflekterer over vennskapene han danner seg, om kjærlighet, minner, og om redsel.

Breakfast of Campions - Kurt Vonnegut

Den siste boken jeg leste dette året, og også den største overraskelsen. I tohundre sider tenkte jeg at dette var en god bok, men ikke helt for meg, men så endret alt seg og jeg elsket den. Vonnegut har en stil som muligens har inspirert vår egen Erlend Loe. Korte setninger, ironisk distanse og naivitet. Men mot slutten innser man at det er så mye mer enn det. Det ble til slutt en slik bok som jeg føler meg må lese en gang til for å få med meg alle detaljene, nå som jeg er var dem.


Da gjenstår bare å ønske alle et flott leseår i 2015!

hockeysveis fører til dårlige rim

Jeg er en fryktelig aktiv bokblogger om dagen og i dag står boken Hockeysveis fører til dårlige rim av Siw Wyller for tur. Jeg er ukens første blogger, men i morgen kan du lese om den hos Ellen.

Siv Wyllers debut handler om Lazze som er frisør, men som bare kan én klipp nemlig hockeysveisen. Han er overbevist om at hockeysveis og Lasse Stefanz er det beste på jord, og prøver hardt å være lik god på rim som den svenske helten. Dessverre begynner Lazze å rime stygt når han er nervøs, og det er slik han mistet sin kjære Gunn som han nå prøver å vinne tilbake. Boken raser gjennom hockeysveiser, en sint dame i rullestol, en skallet prest som er skremmende opptatt av kjeks, og besøk på et rosa motell med Lasse Stefanz. 

En bok med et plott som dette kan jo umulig gå galt, tenkte jeg. Dessverre viste det seg ikke helt riktig. Joda, den er artig på mange måter, men den er merkelig nok fryktelig tung å lese. Hele boken består av små korte setninger og masse gjentakelser, noe som gir en dårlig flyt når du leser. Det funker greit i avsnitt her og der, men ikke tvers igjennom. 

Muligens er dette pirk, men for meg ble det nå slik. Jeg tror allikevel boken kan være morsom  for barn mellom 9-12, i tillegg til at den er relativt lettlest.

Arven

I dag anmelder jeg Arven av Christopher Paoilini for bokbloggturneen av Cappelen Damm, i går var det Astrid Terese og i morgen vil det komme et innlegg hos Elin

 

Med boken Arven har Cristopher Paolini klart å avslutte en fantastisk og eventyrlig serie på mesterlig vis!

Siden debuten med Eragon i 2003 for så gjennom Den Eldste (2005) og Brisingr (2008), har vi fulgt Eragon Skuggedreper og dragen hans Safira på utallige eventyr for å slå eneherskeren Galbatorix. I hele fire år måtte verden vente for å få vite hvordan det skulle gå, men dette var nok nødvendig, for i følge Paolini selv har det å skrive Arven, vært noe av det vanskeligste han noensinne har gjort.

På tross av dette er resultatet fantastisk. Maken til spenning har jeg sjeldent vært borte i! Jeg slukt side opp og side ned i denne boken, og det tok kort tid før redselen om at jeg ikke kom til å klare å fullføre de 1083 i tide, slapp taket.  Paolini trekker deg med i et fantastisk, samtidig grusomt, univers ved hjelp av den utrolig skarpe, men fargerike språkbruken. Alle beskrivelser er så tydelige, både med tanke på omgivelser, men også følelsesmessig. Spesielt forholdet mellom Safira og Eragon er fantastisk skildret. Moro var det også at forfatteren hadde valgt å tildele forskjellige kapitler til forskjellige karakterer noe det ikke var i den første boken (som er den eneste andre i serien jeg har lest), og spesielt interessant var det da Safira fikk et kapitel, selv om det tok litt tid før jeg forsto akkurat denne skriveformen.

Selve plottet og er også i tillegg til å være spennende, bra og utfyllende. Jeg får inntrykk av at ingenting er glemt her hvor alt skal avsluttes, og jeg lukket boken med en god følelse. Kanskje kunne noen momenter heller vært utelatt, ettersom boken er så stor som den er. I starten ble det noen av krigsskildringene litt vel lange, og kanskje var også avslutningsdelen noe lengre enn den strengt tatt hadde trengt å være, men alt i alt; helt fantastisk, en serie jeg er glad jeg har fått med meg. 

Mesterdetektiven Purriot

Dette er en bokanmeldelse i sammarbeid med Cappelen Damms bokbloggturne. I går kunne du finne en anmeldelse hos thewitchofthenorth og i morgen kan du lese en hos Ellen

Cappelen Damm lanserer i år en ny krimserie for de alle minste, med mesterdetektiven Purriot i spissen. Serien som er skapt av forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Ragnar Aalbu, bygger på Agatha Cristies folkekjære helt Poirot, og det er dette som skaper de største forventningene hos meg.

Desverre når ikke forventningene helt opp, på tross av at det er krimhøytiden påsken jeg sitter og leser boken i. Først og fremst finner jeg historien noe tynn. Boken er veldig kort, ikke mer en drøye femti sider, og jeg tenker det ikke hadde skadet med litt mer "kjøtt på beinet", eller et litt tykkere handlingsmønster. Jeg sliter også litt med å forstå på hvilken måte karakteren spiller på Poirot, annet enn at han er detektiv og har en fabelaktig bart. I denne historien virker karakteren Purriot nemlig en smule dum, noe jeg reagerte veldig ved. Jeg føler også at de andre karakterene er noe "oppbrukte". Den klomsete  Per Sille, einstøingen Ulf Ulv og den noe surrete Bestemor Blom.

Men det skal sies at denne boken jo er skrevet for de minste, altså aldersgruppen 6-9, som mest sannsynlig ikke har hørt om Poirot før, og som setter pris på en kortfattet og morsom fortelling. Det skal og sies at overgangen til krim for barn er gjort mesterlig, vist med en standard oppbygning med intervjuer av mistenkte og avslutning i kjent Cristie-stil. Sist men ikke minst vil jeg nevne de fantastiske illustrasjonene som virkelig er med på å gi karakterene liv.

Jeg tror det var Poirot- elskeren i meg som gikk for hardt ut i denne boken, men jeg tror nok dette kan bli en morsom serie for framtidige mesterdetektiver.

Monsteret kommer

Dette innlegget skulle vært postet i går, men "planglagt publisering" var visst ikke helt på godfot med meg.

I sammarbeid med Cappellen Damm og bokbloggturneen.no har jeg i denne omgang skrevet om boken Monsteret kommer av Patrick Ness. I går kunne du lese om den hos Silje, og i morgen hos Julie.

Conor bor hos moren sin, men moren er syk. Veldig syk, og derfor snakker ingen med han, ikke en gang lærerne ber om å få se leksene hans. Han føler seg usynlig, men det er inntill monsteret kommer. Det monsteret han ikke er spesielt redd for, fordi han hver natt ser et mye verre i det faste marerittet, det monsteret som alltid dukker opp syv over tolv. Det monsteret som er kommet for å fortelle han tre historier. Og som forventer at Conor skal fortelle det fjerde.

Før forfatteren Shiobahn Dowd døde av brystkreft i 2007 begynte hun på et nytt bokbrosjekt, som hun ikke fikk fullføt. Dette har Patrick Ness nå gjort, og i samarbeid med illustratør Jim kay har dette blitt en fantastisk, fin sterk og rørende ungdomsbok.

Denne boken leste jeg med intens iver! Den var fantastisk skrevet og personlig elsker jeg når man blander små historier inn i en roman. Jeg må inrømme at jeg til og med felte en tåre eller to i løpet av denne boken. Anbefales absolutt!!

Leseåret 2011

Jeg er en av de småfanatiske menneskene som hvert år holder nøye regnskap over hvilke bøker som har blitt lest. Nå er vi kommet godt ut i 2012 og regnskapet for dette året har allerede begynt, men jeg tenkte å ta et lite tilbakeblikk på lesåret 2011 før vi starter for alvor med det nye.

I 2011 leste jeg 21 bøker på til sammen 7738 sider (Dette med sidetall er en liten greie som har hengt igjen fra barneskolen, da vi fikk diplom etter hvor mange sider vi hadde lest.)
Og her er er årets høydepunkter i tilfeldig rekkefølge:


Min kamp - Karl Ove Knausgård
Dette var en helt ny måte å lese på, synes jeg. Jeg ble så grepet av den direkte og nesten groteske fortellermåten til Knausgård. Boken er ganske lang og med mange interessante sidesprang, men han binder det godt. Jeg leste også debutboka til Knausgård dette året, men i Ute av verden ble disse sidesprangene altforaltfor lange, og den ble til slutt en pest og en plage... Det var derfor tydelig at han hadde utviklet seg i Min kamp.


På vegne av venner
Ble totalt tatt på senga av at den morsomme, skumle, høye, brautende Kristoffer Schau  kunne skrive noe så grusomt vakkert og trist!


Innsirkling 1 & 2 - Carl Frode Tiller
Helt sykt bra bøker bare! Har skrevet mer om dem her.


De dødes tjern - Andre Bjerke
Kjempespenndene, og samtidig så morsomt med alle samfunnskildrignene fra Norge på den tiden. F.eks. den noe mannsjovinistiske tonen, alla "kvinne, gå på kjøkkenet og lag meg en kopp kaffe"

Ki
Vente, blinke - Gunnhild Øyehaug
Likte denne så ufattelig godt! En bok med historiene til flere karakterer som på et vis flettes sammen. Fantastisk flott skrevet er den og.


Kafka på stranden - Haruki Murakami
Syntes denne var interessant, men ettersom både boken og forfatteren har blitt skrytt opp i skyene en mengde ganger, nådde forventnignene mine kanskje ikke helt opp. Men det er en bra bok, altså!


Den hemmelige hagen - Frances Hodgson Burnett
Å, en helt fantastisk barnebok om barn og en hemmelig hage, og hva hagen gir dem. Boken ble først utgitt i 1911 og det er ganske fascinerende at den fremdeles er så aktuell.


Dtt var dett, da ønsker jeg alle et godt nytt leseår! Forhåpentligvis blir noen av disse bøkene på deres lister i år.

Våk over meg

I samarbeid med Capellen Damm og Bokbloggturneen har jeg anmeldt  Våk over meg av Amy Plum.  I går skrev Idiary om boken og i morgen er det Signii sin tur.

Se opp Bella og Edvard. Plum introduserer en verden og en historie som garantert vil fascinere unge lesere, og som Twilight- fansen vil elske- Booklist.  Dette var det første som møtte meg da jeg åpnet. boken. Jeg kan mildt sagt si jeg er av den halvdelen ungdom som ikke tåler, eller noen gang har tålt, Twilight-konseptet, så du kan si jeg var en smule skeptisk i det jeg bega meg ut i denne «fascinerende» historien.

"Min vanlige verden var borte, på mer enn én måte. Men jeg hadde fått muligheten til å bli lykkelig i en helt ny verden. En verden som kanskje passet bedre i science fiction og skrekkfilmer, men også en der jeg kunne finne ømhet, vennskap, og kjærlighet"

Boken handler om Kate, jeg- personen i historien, som nettopp har flyttet til Paris sammen med søsteren Georgia, for å bo hos besteforeldrene etter at foreldrene deres døde i en bilulykke. Kate er en innesluttet jente som stort sett fordriver tiden med bøker. Hun lar seg heller fordype av de spennende livene til karakterene i dem, framfor å leve sitt eget.  Men dette endrer seg straks hun får øye på Vincent.  «Hjertet løp løpsk i brystet på meg, og det kjentes ut som om noen hadde klemt all luften ut av lungene mine. Jeg greide ikke se bort, selv om jeg ville».

Og som seg hør og bør blir de et par, på tross av at Vincent viser seg å være noe litt annet enn mannen i gata, han er nemlig udødelig, en såkalt gjenganger.  Og det er her Twilight- faktorene for alvor kommer inn. Heldigvis viser det seg at det seg at dette er gjort på en mye mer troverdig måte, først og fremst fordi forholdet mellom Vincent og Kate er relativt normalt og ikke dreier seg om å måtte ha full kontroll for at ikke den ene skal spise den andre…

Ja, det skulle faktisk litt til før jeg turte å innrømme for meg selv at dette slett ikke var så verst. Først og fremst var det språket jeg la merke til. Det var så lett og flytende, men slett ikke for enkelt, og skildringene av menneskene var gode både i henhold til utseende og holdninger. Alt dette pluss et godt plott med en god spenningskurve, gjorde at jeg fort ble dratt inn i boken. Som i enhver kjærlighetsroman ble det selvfølgelig ikke spart på klisjeene, men så lenge det holder seg til en tålelig dose er det bare en del av pakka.

Konklusjonen er at dette nok absolutt er en bok Twilight-fansen vil elske, men det er også en god sjanse for at de aller fleste andre vil finne denne boken svært underholdene.

Og moralen den er: Ikke døm boka etter omslaget.

Apefjes!

Martin er en gutt som flytter mye.  Når moren har skaffet tre jobber og han har fått tre venner er det ut på flyttefot igjen. I Stavanger begynte han å tagge og nå da han bor i Oslo, er tusjene alltid med. Tusjene og minidiskspilleren. Minidiskspilleren pleide å være faren sin, men etter at han døde tok Martin vare på den. På den ligger det 99 spor med farens musikk, men også en innspilling av farens siste øyeblikk. Når han hører på spilleren skjer det ting, og brått blir Martin dratt inn i en virkelighet fylt med mystisk graffiti, løgner, et tyveri og noen svært skumle fyrer.

Apefjes er et samarbeid mellom to av Norges fremste tegneseriesakepere og illustratører, Sigbjørn Lilleeng, som er kjent for Nebelgrad Blues  og Tor Erling Naas, kjent under pseudonymet Tor Ærlig. Boken består av 50/50 tegneserie og roman, en spenstig variasjon som fungerer godt. Lilleeng står for de fantastiske illustrasjonene og han mestrer å skildre både karakterene i historien samt overblikksbildene av byen svært godt. Sidene med tegneserie står enten selvstendige eller underbygger kapittelteksten. Med denne boka debuterer Naas som forfatter og overbeviser. Han har klart og fange det ungdommelige språket til en gutt på 13 og klarer godt å flette fortiden inn i historien som farer framover med stormskritt.   

Personlig ble ikke denne en favoritt hos meg ettersom plottet ikke fanget meg helt, men jeg tror absolutt denne boken passer veldig godt for målgruppen, ungdom mellom 12 og 16.

Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med bokbloggturneen og Cappelen Damm. Om du vil høre mer om den kan du sjekke gårsdagens anmeldelse fra Aud eller morgendagens anmeldelse hos Predikeren


bilde: kilde

Satans yngel

Dette er en bokanmeldelse i samarbeid med Cappelen Damm og bokbloggturneen.no. I går blogget Thewichofthenorth om boken og i morgen blir det å finne en anmeldelse på Leserommet.

kilde

Den danske forfatterinnen Sanne Munk Jensen har her kommet med en frittstående oppfølger til romanen En dag skinner solen også under hundens hale fra 2008. I Satans Yngel er Alma blitt gravid sammen med kjæresten Tobi, og boken dreier seg om alle problemene det fører med seg, pluss noen til.

Boken er lettlest og består stort sett av dialoger, noe som ikke alltid fungerer kjempegodt, men som gjør det her på grunn av det gode språket. Man får med seg en god del av følelsene og tankene til hovedpersonen gjennom disse. I tillegg er jeg nå overbevist om at jeg aldri vil gjennomgå en fødsel, etter en grundig beskrivelse av dette. Historien består også av flere lag, noe som gjør det hele mer interessant.

Jeg irriterte meg noe over de mange diskusjonene med den overengasjerte venninnen i starten, men etter hvert glei dette bedre inn i historien. Noe annet var den konstante vekslingen mellom navnet til denne venninnen. Trine eller Tine? En enkel trykkfeil, som skaper noe forvirring. 

Men alt i alt er dette en god bok. Etter mye tungt lesestoff i det siste var dette en svært fornøyelig avveksling og boken ble slukt på et par dager.  

I grew up i Boston, well actually I grew up in books

Fant himmelen på jord i maritastiftelsens butikk. Jeg mener; bøker til 30 og 15 kr? Dessverre blir jeg litt blind når jeg ser så mye flott på en gang, så ikke noe ble med hjem. Herremannen  derimot fant en del noter og var derfor om mulig i enda større ekstase enn meg selv. Kunne virkelig ikke funnet et bedre ly mot regnet!

og når jeg først nevner bøker, jeg er å finne her på bokelskere, en ganske morsom side for oss bokelskere

Søsteren min på peishylla.

I sammarbeid med bokbloggturneen  skal jeg blogge om boken Søsteren min på peishylla av Annabel Pritcher.

Boken handler om Jamie, eller James, som nettopp har fylt ti år. Søsteren hans Rose ble drept i et terroristangrep for fem år siden og nå flytter Jamie, den alkoholiserte faren og tvillingsøsteren til Rose, Jas, ut av London etter at moren stakk av med Nigel fra støttegruppen. Nei, det er ikke så greit å være Jamie, men det hjelper å være Spiderman og ha en med-superhelt på laget, M-jenta. 

Først syntes jeg boken var svært tung å komme videre i; jeg følte handlingen spilte for mye på velbrukte klisjeer, og språket var ikke spesielt godt. Boken er skrevet i jeg-synsvinkel sett fra Jamie, men jeg slet med å tro på hovedkarakteren. I det ene øyeblikket hadde han en ti-årings tanker om fotball, mens i det neste kunne han komme med setninger som "og i et tusendels sekund følte jeg håp", eller "og stillheten vedvarte". Dette er ikke ord og setninger jeg tror en tiåring ville ha formulert selv. I tillegg ble første eksempel, altså formuleringen "et tiendels sekund" gjentatt så altfor mange ganger. 

Men utover i boken bedret alt dette seg, handlingen tok seg godt opp, den ble faktisk så interessant at jeg holdt på å glemme å gå av bussen. I tillegg følte jeg at språket også ble bedre. Noe av det jeg likte best med boken var skildringen av forholdet mellom bror og søster og venn og venninne, men aller mest skildringene av en sønns indre strid mellom å ære sin far, og å gå sine egne veier og holde på den muslimske venninnen han har blitt så glad i. 

Alt i alt vil jeg si at jeg nok skulle ønske boken var skrevet med et jevnt over bedre språk, men at den allikevel  virkelig fortjener å blir lest!

om du ønsker flere anmeldelser om denne boka kan du sjekke Tiril sin her eller sjekke ut Askeladden sin i morgen.

ps. er lenge siden jeg har skrevet anmeldelse nå, så om det er noen synspunkter er det bare å legge igjen en kommentar.

Dorian Gray.

I høst var jeg på et loppemarked og hamstret bøker for ca. ingenting. Etter mange runder fram og tilbake blant alle titlene, lyste plutselig denne opp for meg. Tittelen hadde jeg hørt så mange ganger før og jeg skjønte jeg ikke hadde annet valg enn å ta den med meg. Det var heller ikke så vanskelig da den i tillegg var forferdelig fin å se på også.

Utenpå har den forgylte sider i tillegg til alle de fine mønstrene. Også bokmerke da.

 Etter man blar om den fantastiske gullmønstrede innsiden får man møte forfatteren, Oscar Wilde.

Og etter hvert hans forord:
(...) Tanken og språket er kunstnerens instrumenter i kunsten. Synden og dyden er kunstnerens stoff. Når det gjelder form, er musikerens kunst modellen for alle kunstarter. Når det gjelder følelse, er skuespillerens kunst modellen. 
     All kunst er på samme tid både overflate og symbol. De som går under overflaten, gjør det på eget ansvar. I realiteten er det tilskueren, ikke livet, kunsten gjenspeiler. 
    Meningsforskjell om et kunstverk viser at verket er nytt, mangfoldig og levedyktig.
    Når kritikerne er uenige, er kunstneren i balanse med seg selv.
    Vi kan tilgi at en mann skaper noe nyttig, sålenge han ikke beundrer det. Den eneste unnskyldning for å skape noe unyttig, er at man beundrer det grenseløst.
   All kunst er helt unyttig. 


 Jeg tør påstå det i blant er greit å dømme boken på omslaget.

Med egne øyne.

I sammarbeid med bokbloggturneen, har jeg lest og skal nå fortelle folk litt om denne boken:

Med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav

Dette er en illustrert roman som handler om artisten Jim Winge.

 Ved en tilfeldighet møter han Lise, som er blind og får igjen oppleve følelsen av ikke å bli behandlet som en artist.

Også skjer litt sånt.

Men etter en hendelse rømmer Lise fra han, og Jim begynner en desperat jakt på å finne henne igjen.

"Det kunne vært en av de fantastiske tilfeldighetene som bare skjer en sjelden gang i livet. Sånt som de lager filmer av. Sånt som  sender varme ilinger gjennom folk. En liten hendelse som forandrer liv. Som om det var forutbestemt".

 "men fantastiske tilfeldigheter skjer ikke i dag."

Kort fortalt synes jeg denne boken var fantastisk. De vakre illustrasjonene bygget oppunder den fine teksten og handlingen, og sammen ble det bare vakkert. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den sterkt og håpe den havner under mange juletrær!

Om dere er ønsker flere synspunkter kan man ta turen inn på gårsdagens annmeldelse hos Askeladden eller vente til i morgen for å lese den hos Netta.

biblioteket

gå gjennom hylleradene med bøker, dra fingere langs med ryggene bare for å kjenne. plukke ut bøker med fine navn, spennende font, eller et vakkert bilde. bla, lukte, se, føle. skrive opp nye navn i den uendelige listen.

finne en plass. sparke av seg skoene og krølle seg sammen i stolen som best det lar seg gjøre. lete fram musikken man liker best og en bok å lese på. kikke på alle menneskene man ikke kjenner, og allikevel føle seg så hjemme. akkurat der, i sin helt egne boble. koble ut. bare forsvinne for en stakket stund.  ah.

En trist og blodig fortelling

I dag blogger jeg for bokbloggturneen, om boken Teodor Sterk - En trist og blodig fortelling. Skrevet av Jan Chr. Næss. I går blogget Carro og i morgen er detElikkens tur.

Vel, jeg kan starte med å si at boken er akkurat det den lover. En trist og blodig fortelling. Da Teodor på 10 årsdagen får vite at faren hans er død, tror han ikke det kan blir stort verre. Men på tross av alle positive tanker han prøver å tenke, kan det visst det. Fordi faren nå er død, og moren som dro da han var bare spedbarnet bor på Cuba, må han må bo hos Skrittpartiets representant i kommunestyrets utvalg for barne- og ungdomssaker, Sivert Jensen, og familien hans. Og om det ikke høres  så ille ut, vel da har du tydelig ikke møtt Sivert Jensen og tvillingsønnene hans.

Jeg må bare først og fremst si at dette var en overraskende bok. Ja, for dette var virkelig lesning med skrekkblandet fryd. Man visste aldri hva det neste ville bli, men at det sannsynligvis kunne forventes å være verre enn det forrige. Og med verre mener jeg grusomt, bestialsk, skrekkelig. Overhodet ikke dårlig eller kjedelig! I tillegg har forfatteren her kastet vekk alt om politisk korrekthet, og jeg må innrømme at det i dagens "frykt for å såre alle og enhver" var ett friskt pust. Og om man ser med riktige briller, som min norsklærer til stadighet sier, så er det også ganske morsomt. Man kan få et lite bilde på hva jeg mener her i et utdrag fra da moren til tvillingene blir drept av et kjøleskap og Teodor må ta alle arbeidsoppgavene: " Teodor har vært en slem gutt". Smilte Sivert Jensen. "Men når har vi i det minste en vaskeekte negerslave. Og moren deres har jeg begravd i hagen, så dere kan besøke henne når dere vil". Og utsagn som dette gjentar seg til stadighet. Selv om dette er i det mest ekstreme laget, kan man ikke unngå å tenkte på en person med en viss navnelikhet, og dette ga meg mange morsomheter i løpet av boken.

Ja, også kan man ikke unngå å bli forferdelig glad i Teodor da. En gutt med mer pågangsmot og positivitet tror jeg ikke man finner for ofte. Uansett hvor fæl verden ser ut klarer han å finne noe positivt med tilværelsen. Som at han innestengt i et bur hvor det kryper slanger på alle kanter, tenker han i det minste blir en kløpper i naturfag og biologi nå som han har så god tik tid å pugge slanger på nært hold.

Boken var utrolig godt skrevet, og med artige små vridninger, jeg likte svært godt. Sist men ikke minst er det alltid morsomt med en bok med illustrasjoner, og fine var de også, men det var kanskje litt får når det først skulle være illustrert?

Konklusjonen må bli at dette var en bok jeg trivdes godt med. Den overrasket, hadde godt språk og god flyt og karakterer du klarte å leve deg inn i. Rett og slett en bok jeg vil anbefale! Men det er kanskje greit man holder seg til en aldersgrense på 10+.

En historie om en okse.

Ja, da var bokbloggturneens sommerferie over og jeg starter for fullt med den søte Historien om Ferdinand, som handler om oksen Ferdinand som mye heller vil sitte under korketreet sitt og nyte lukten av blomstene, enn å stange hoder og sloss slik som de andre unge oksene.

Historien Om Ferdinand er en kjent fortelling skrevet av forfatteren Munro Leaf, som først fikk boken utgitt i 1936. Senere har også disney laget et kortfilm fra denne historien, som mange nok kjenner svært godt til. (Den går i hvertfall hver jul på NRK!) I denne utgaven er hele historien illustrert med tegninger i sort/hvitt av Robert Lawson, som jeg må si har gjort en svært god jobb. Dette er ordentlig fine tegninger som man lett setter inn i sammenhengen med historien. Selve fortellingen er også lettlest, så denne fungerer fint til bruk ved høytlesning for barn, hvor de da kan følge bildene, eller som en bok for de som nettopp har begynt å lese selv.

Kort fortalt vil jeg si at dette er en veldig søt fortelling i seg selv, men med tegningene blir det tilsammen en flott helhet! Som alle barnefortellinger - ja, jeg vil si det er det- har også denne en moral, nemelig at det alltid er best og være seg selv, men når jeg tenker meg om er dette en moral folk i alle aldre bør ta til seg. 

Bildene har jeg lånt fra gårsdagens bokblogger i Julies bokbabbel og i morgen kan du lese en ny anmeldelse hos Cathrine.

Samfunnsfiende nr. 2

I dag er det min tur til å starte ukens bokbloggturne, som denne gang omhandler boken Samfunnsfiende nr. 2 skrevet av Anthony Horowitz,  som er forfatteren bak den kjente bokserien om Alex Rider. Samfunnsfiende nr 2 er bok nr.2 i serien om Brødrene Diamonds Detektivbyrå.

En dag Nick Diamond er på skolen blir han møtt av politimennene Snape og Boyle, som ønsker hans hjelp i å fiske informasjon fra den unge Johnny Powers, som er Englands farligste forbryter og sammfunnsfiende nr. 1. På tross av hans kun 17 år. Som det smarteste han kunne gjort, takker Nick nei til tilbudet, med da han kort tid etter blir arrestert for et ran han ikke begikk, aner han ugler i mosen. For å renvaske sitt navn er den eneste utveien å samarbeide og å derfor bli fortrolig Johnny Powers. En ikke bare enkel oppgave.

Samfunnsfiende nr. 2 er en spenningsroman for ung ungdom, som funker. Denne er oppriktig spennende og også veldig morsom, da det ikke spares på ordspill og andre virkemidler som får det til å rykke i smilebåndene. Først tenkte jeg boken nok passet best for gutter i 10-12 års alderen, men dette la jeg straks fra meg. Jeg tror boken passer for folk i de fleste aldre, og kanskje er det bare et pluss at den er relativt lettlest?

Så konklusjonen er at dette er god underholdning!  

om du vil høre mer kan du lese anmeldelsen fra Dorthea i morgen. 

Tunneler.

Hiehei, i dag er det min tur til å blogge om boken Tunneler skrevet av Rod Gordon & Brian Williams for bokbloggturneen. I går var det Chatarina og i morgen er det Christine sin tur.

Boken handler om 14 år Will, som akkurat som hans far, har en lidenskap for graving. Han har ikke mange venner, og pga hans lyse hud og hvite hår blir han kalt Snøhvit og andre ikke fullt så koselige navn. Da er det godt han i det minste har én. Chester er en gutt med kraftig eksem, som klarer og holde vekk mobberne med sin fysiske styrke, og han synes at graving er ganske så interessant han også. Chester er Wills beste og eneste venn, og å være på utsiden er ikke så ille når de er to. Da de plutselig oppdager et pent utsmykket kammer langt inne i en av tunnelene de har gravd, begynner ting å skje. Gustne menn med hatt, frakk og tykke solbriller beveger seg mistenkelig rundt i nabolaget, og faren til Will forsvinner sporløst. Da de oppdager en hemmelig tunnel i farens kjeller begynner for alvor en eventyrlig, men farlig ferd i et tunnelnettverk under Londons gater.    

Boken er veldig godt skrevet og selv om Will er hovedkarakteren i denne boken får man også skiftvis et innblikk i de andre familiemedlemmenes liv, i egne kapitler eller avsnitt. En vri jeg likte godt. Både karakterene og stedene de befinner seg på er beskrevet veldig godt, og derfor blir et så lett og leve seg inn i boken og å ha sin egen filmvisning mens man leser. Boken har veldig klare spenningstopper hvor den har en veldig kraft som driver deg til å lese videre, men jeg synes dessverre at det gikk litt sakte framover mellom disse. Det tok rett og slett en god stund før jeg følte boken startet.

Avsluttningsvis vil jeg si at dette er en godt skrevet bok med godt språk og gode skildringer, som jeg tror mange i målgruppen ung ungdom vil kunne like svært godt. Den traff ikke dessverre ikke helt meg, men det kan ha noe med at forventningene ble litt for høye da jeg leste den var blitt sammenlignet med J.K Rowlings verker.

Og psst. Dette var bok én i en serie på fire, så om du leser den og liker den godt, så har du mer og glede deg til!

En god nyhet

kilde

Jes skal begynne å blogge for Cappelen Damm forlag og det innebærer bøker i posten til meg! 

En katt for sin hatt.

For første gang på det jeg kan huske, har jeg hatt en stille hjemmelørdag.

Jeg har sett på to herlige Diseny-filmer (vet jeg kommer til å bli knust når VHSspilleren ikke vil virke mer.), mens jeg spiste is rett fra boksen.

Og jeg har endelig fått startet på det sjalet jeg har tenkt så lenge på å hekle.

Jeg har også lest ut boken Vann til elefantene, og den var helt fantastisk! Den ligger nå blant Vindens skygge og Boktyven, som mine favorittbøker. Nå skal jeg faktisk lese boktyven på nytt.