sommeren jeg sykler

jeg minnes tilbake til solfylte somre, da man slang sekken med badetøy på ryggen, før man slang seg selv på sykkelen og raste ned de lange bakkene mot vannet, mens man utfordret seg selv til ikke å bremse, fordi det var om å gjøre å komme først ned. i blant ble det knall og fall, men også skrubbsår på knærne og skorper på albuene hører de gode sommerminnene til. så badet man hele dagen, før man til slutt vendte nesen hjem når det nærmet seg middag. da trillet man sykkelen opp bakkene som nå gikk oppover, mens man snakket om ditt og datt, og når man skulle møtes dagen etter for å gjøre akkurat det samme om igjen. og om igjen og om igjen hele sommeren igjennom.

så ble man eldre og man fikk busskort. Da benyttet man anledningen til å dra lenger unna og sykkeltur og svaberg, ble byttet ut med sladder mellom bussetene og sand. Sykkelen den ble mindre og mindre brukt for avstandene ble lengre og lengre.

Men da jeg flyttet lengst unna, begynte behovet å melde seg igjen. Da våren meldte sitt inntog etter en lang vinter med bussturer så korte at kun en side eller to ble fortært, begynte savnet etter den gamle tohjulingen å vokse. Selv om det ikke er badetøy i sekken jeg slenger på ryggen, sykler jeg nå hver dag. Kjenner igjen på den enkle friheten fart kan skape. Nyter lyden av hjul mot grus, spinningen i eikene, eller aller helst musikken fra høretelefonene. Lytter litt for høyt, i det jeg suser nedover, gjerne fortere enn bilene, for reglene er ikke de samme for oss. Skjener inn i svingene, velger selv veien. Er det for mye trafikk, eller faretruende trikkeskinner, smetter man grasiøst over på fortauet, og er herre over veien, også her. Kjører sikksakk mellom de spaserende menneskene, dukker for lavhengende løvtrær og glir over et gangfelt. Nyter følelsen av vind i håret, og den noe kjølige luften på lårene i det man farer inn i en ny dag. Og blåmerkene og skrubbsårene er på nytt en del av meg.

For dette er sommeren jeg sykler.