Rømningsforsøk

Det er rart det der, og plutselig bare være deg igjen. Og ha så mye tid du ikke vet hva du skal fylle med. Tid alle sier de ikke har, men du har plutselig for mye. Og du går rundt i en boble og vet ikke hva du vil, hva du tenker, hva du føler. Og du er sint og frustrert for du trodde du visste hvordan det var. Du har sett filmene, du har lest bøkene, men det er ikke sånn. Ingen sier hvordan det er. Egentlig. Jeg tror ikke det. Og plutselig har du bursdag og du orker ikke være her, og du drar til en annen by så du kanskje kan ha det litt fint allikevel, på en dag du vanligvis forguder. Men du vet ikke det, for det har ikke skjedd enda, og alt du tenker på er at du er feig. At du rømmer. Og det er det du gjør hele tiden. Tar konstante omveier. Sniker deg forbi. Leser på trikken så du kan unngå blikkontakt med alle og én.

Men uansett hvor mye du sniker, lister, gjemmer deg, så kommer dagen der du, før du rekker å reagere, står ansikt til ansikt. Og armen din reiser seg og vinker, og du forstår ikke hvorfor du gjør akkurat det. Men det gjorde du. Og etterpå renner tårene, og de stopper ikke selv om du legger deg ned på yogamatten i et rom fult av mennesker. Men du fortsetter å puste, og det slipper taket bittelitt. Men de som sa at man fint kan være venner, tror jeg løy. Å stå ansikt med en som en gang var alt, men ikke lenger er det. Er vondt. Forvirrende og vondt. Så du fortsetter å rømme.