jeg orker ikke si hadet helt ennå, Irland og Dublin.

 

Og det er etter midnatt, og plutselig løper jeg i det jeg når en lang nedoverbakke. Det kjennes 
forykende herlig i det den kjølige, men ikke kalde, luften får kinnene mine til å prikke og håret til å blafre. på øret har jeg musikk som overdøver lyden av mine egne hamrende skritt, og som drar meg rett inn i mitt eget filmunivers der jeg har hovedrollen. over meg skinner stjernenene klart, og foran meg lyser tusenvis av andre lys fra byen jeg så vidt har rukket å kalle min. og om jeg ikke smilte før, gjør jeg det nå. et stort glis brer seg utover ansiktet i det jeg innser at jeg kjenner meg lykkelig. at jeg har klart det. at denne byen har brakt meg selv frem igjen. og akkurat i det jeg innser at jeg tenker denne tanken, blir jeg slått av vemod. for jeg skal dra snart. om under en måned må jeg si farvell. og hvem vet om jeget vil bli igjen her, eller følge med tilbake til det som egentlig er hjem?

--- (og en dag vil jeg sikkert skrive et ordentlig innlegg om akkurat det å være utvekslingsstudent i Dublin, men bare ikke akkurat nå)