en sånn dag som betyr mer enn du først tror.

        

Disse bildene ble tatt i septmeber, jeg hadde bare vært her i et par uker, men denne kvelden tuslet jeg rundt i Dublin by alene, Etter en hel dag med turistsightseeing, sa jeg hadet til mine internajsonale venner og valgte å gå videre på egenhånd. Jeg hadde hørt det skulle være en gatefestival et sted, og jeg ville undersøke, men i det spaserte over broen ble jeg slått av det magiske kveldslyset, og jeg måtte stoppe opp. og mens jeg sto der, med lyset i ansiktet på vei til noe spennende, kjente for første gang at jeg hørte til, at det var riktig by for meg. så vakker og enkel. og at jeg mestret denne tilværelsen i seg selv. og det ga meg en kriblende følelse i magen;forventning, om at dette oppholdet skulle bli noe stort. 

jeg orker ikke si hadet helt ennå, Irland og Dublin.

 

Og det er etter midnatt, og plutselig løper jeg i det jeg når en lang nedoverbakke. Det kjennes 
forykende herlig i det den kjølige, men ikke kalde, luften får kinnene mine til å prikke og håret til å blafre. på øret har jeg musikk som overdøver lyden av mine egne hamrende skritt, og som drar meg rett inn i mitt eget filmunivers der jeg har hovedrollen. over meg skinner stjernenene klart, og foran meg lyser tusenvis av andre lys fra byen jeg så vidt har rukket å kalle min. og om jeg ikke smilte før, gjør jeg det nå. et stort glis brer seg utover ansiktet i det jeg innser at jeg kjenner meg lykkelig. at jeg har klart det. at denne byen har brakt meg selv frem igjen. og akkurat i det jeg innser at jeg tenker denne tanken, blir jeg slått av vemod. for jeg skal dra snart. om under en måned må jeg si farvell. og hvem vet om jeget vil bli igjen her, eller følge med tilbake til det som egentlig er hjem?

--- (og en dag vil jeg sikkert skrive et ordentlig innlegg om akkurat det å være utvekslingsstudent i Dublin, men bare ikke akkurat nå)

sans

Jeg har eksamensperiode. denne hører jeg på på repeat.

Sans from eirinb on 8tracks Radio.


(ps, hvis du ikke ser avspilleren, har du en like gammel pc som meg. men den vises altså  i appleprodukter og på andre smarttelefoner)

Et lite ord om lykke.

I et kollektiv gjennomstrømmet av krefter fører enhver vei til et godt mål, så sant man ikke nøler og teller på knappene for lenge. Målene er kortsiktige, men også livet er kort; dermed får man et maksimum av resultater ut av det, og mer behøver ikke et menneske for å være lykkelig, for det man når, former sjelen, mens det man vil, uten at det går i oppfyllelse, bare forkvakler den; lykken avhenger svært lite av hva man vil - det det kommer an på er å nå det. 

- Robert Musil, Mannen uten egenskaper, Bind 1 (s.28)

Med andre ord er det lettest å finne lykken i de små hverdagslige tingene. Som å sette seg som mål å ha en fin frokost. Glede seg til morgenkaffen og bli glad når solen treffer koppen og lager skyggemønstre på bordet.

Ha en fin helg, alle!

lysglimt

I dag har jeg allerede:
- Levert oppgave om Peer Gynt! Jeg og Peer har et noe anstrengt forhold nå.
- Kjøpt konsertbilletter til meg og mor for å se Moddi i mars!
- Og mimret over den fine bursdagfeiringen i trondhjem. Hvor jeg så venner jeg ikke har sett på altfor lenge og fikk en oppvaskkost i gave.

Resten av dagen skal jeg:
- vaske hus og høre på podcasts.
- på bibliotekvandring
- lese masse Proust.
- Kafé.
- Taco?

Ser ut til å bli en rimelig bra dag!

Rømningsforsøk

Det er rart det der, og plutselig bare være deg igjen. Og ha så mye tid du ikke vet hva du skal fylle med. Tid alle sier de ikke har, men du har plutselig for mye. Og du går rundt i en boble og vet ikke hva du vil, hva du tenker, hva du føler. Og du er sint og frustrert for du trodde du visste hvordan det var. Du har sett filmene, du har lest bøkene, men det er ikke sånn. Ingen sier hvordan det er. Egentlig. Jeg tror ikke det. Og plutselig har du bursdag og du orker ikke være her, og du drar til en annen by så du kanskje kan ha det litt fint allikevel, på en dag du vanligvis forguder. Men du vet ikke det, for det har ikke skjedd enda, og alt du tenker på er at du er feig. At du rømmer. Og det er det du gjør hele tiden. Tar konstante omveier. Sniker deg forbi. Leser på trikken så du kan unngå blikkontakt med alle og én.

Men uansett hvor mye du sniker, lister, gjemmer deg, så kommer dagen der du, før du rekker å reagere, står ansikt til ansikt. Og armen din reiser seg og vinker, og du forstår ikke hvorfor du gjør akkurat det. Men det gjorde du. Og etterpå renner tårene, og de stopper ikke selv om du legger deg ned på yogamatten i et rom fult av mennesker. Men du fortsetter å puste, og det slipper taket bittelitt. Men de som sa at man fint kan være venner, tror jeg løy. Å stå ansikt med en som en gang var alt, men ikke lenger er det. Er vondt. Forvirrende og vondt. Så du fortsetter å rømme.

Ut

Mange bokstaver i en rekke danner ord. Mange ord i rekke danner en setning. Og flere setninger i rekke danner kanskje en mening. Men hva er meningen? Nei, det vet ingen. 

Dette tenkte hun på da hun tok på seg gummistøvlene og vandret ut i verden. Vel, verden var kanskje det hun ønsket det skulle være, men egentlig så var det bare ut til skogen. Det var det nærmeste hun kom en annen verden enn den hun hadde hjemme. I det lille huset på toppen av bokken. Blant mor, far, og en katt. Opp en trapp og inn i det innerste rommet til venstre i huset, med ett vindu som hadde utsikt mot skogen. Alle timene hun satt ved skrivebordet foran vinduet var det den utsikten hun drømte seg bort i. Alle veier fører til rom, sier de. Vel, Da ligger de vel bak den skogen da, kanskje.

Så sa hun hadet til katten og satte i vei.