utdrag

Her er et par av grunnene til at jeg elsket Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?, så utrolig mye. 

jeg tenkte på hvor ensomt det kan være å være barn, hvor beinhardt det er innimellom, som å presse blåhvaler inn i fotobokser, og bak hvert eneste hushjørne du løper mot kan du støte på den største lykken som kan oppdrives, som gjør at du mer eller mindre eksploderer, eller den mørskeste avgrunnen du ikke ante fantes, den som gjør at du sover med lyset på, tenker at du aldri kan bli bra igjen, ingenting kan noensinne bli bra igjen. Og du kravler til skolen med hendene foran deg, for du er en reptil og du gjør det dårlig, du får dårlige karakterer, du tenker at om du ikke får det til her kommer du aldri til å få det til, for det har de sagt til deg, du kommer alltid til å stå utenfor. Og senere, når det likevel ikke gikk så værst, med den voksne refleksjonen, alderens etterpåklokskap. Det skal ikke bli lettere. Du slipper ikke unna selv om du blir voksen. Det skal alltid kreve alt du har av krefter, skal nesten slite deg fra hverandre. I hvert fall føles deg slik, som om ingenting er forandret. Men i virkeligheten er det det. Alt er forandret. og du merker det en morgen, en ettermiddag, en søndag i februar, en ellers dårlig dag, du merker at noe er annerledes, for du vet at du ikke ville vært barn igjen, ikke for alt i verden, og du tenker at du ikke hadde orket det en gang til, og så merker du at noe har sluppet taket i deg. Som å gå rundt i byen den første dagen uten vinterstøvler. Myke joggesko. Du er nærmere bakken. Du har nærmere fotfeste. Noe har sluppet taket og du blir i stand til å tenke tanken: Det er ikke så farlig.

 ♥ 

Hun dukker opp overalt i landet, er hun som du alltid møter på, før eller senere, på bussen, på toget på flyet hun som du ikke legger merke til før du har satt deg, hun som du plutselig møter blikket tilm og du rødmer, blir varm, for det skal ikke gå an å forelske seg så raskt som dette, det skal ikke gå an slik, bare på utseende, bare på et kort blikk, men det gjør det, og du sitter på bussen og tenker at du bør gå bakover nå, du bør si noe, tenker du, du bør gå av på samme stoppestedet som henne, for du kommer aldri til å møte et finere menneske enn dette. Og hvis du bare våger det, hvis du bare sier noe nå, går av sammen med henne, går bort til henne, klemmer henne, da har du kanskje, kanskje eller helt sikkert, møtt den ene personen i universet som kan gjøre deg til det lykkeligste menneske som noen gang har funnes. Men du gjør ikke det. Du går nesten aldri av på samme stoppested. Du reiser deg ikke i bussen, sier noe til henne, eller ham. Dere blir sittende, ser på hverandre eller ser bort, til en av dere går av og du glemmer det noen timer senere, til en morgen, ti, tjue år senere, da du med ett kjenner det samme stikket, klarer å se henne for deg, og du vet du skulle ha trukket i snoren den dagen, du skulle sagt noe. Du gjorde ikke det, og det eneste du sitter igjen med er vissheten om at du i hvert fall en eneste gang, ett øyeblikk i livet ditt , var elsket slik, helt uten forbehold, helt uten krav, Et eneste øyeblikk, et knips med to fingre. Melodramatisk.

♥

- Johan Harstad, Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?, 2005, Gyldendal