fjell og kveld og sånt.

Det er godt å se tilbake på bilder jeg har tatt og tenke at i hvertfall noen av de planene jeg la for det nye året gjennomføres.Ting blir ikke alltid som en håper, og nå krysser jeg fingrene ekstra for at det ene lille ønsket på samordnaopptak går igjennom. For nå orker jeg snart ikke revurdere mer.

Leseåret 2014

På tross av lite blogging de siste årene, leser jeg like mye som før, og dette med en årlig oppsummering er en tradisjon jeg liker å holde på. Ikke bare for å få dele årets leseopplevelser med andre og inspirere til lesning av disse favorittene, men også som en fin oppsummering for meg selv. Ofte er det lett å glemme det man leste i starten av året, og ved å konkret bla seg tilbake i egne arkiv, gjennoppfrisker man disse inntrykkene.

I år har jeg i alt lest 28 bøker på til sammen 7717 sider, og her kommer en liste over de jeg likte aller best i kronologisk rekkefølge etter når på året jeg leste dem. Dette fordi tidspunkt ofte har nesten like mye å si som handling for hvor mye inntrykk en bok setter. På et hvis blir derfor dette en salgs oppsummering av mitt år også. (og litt fordi det er umulig for meg å sette opp en liste over bøker i prioritert rekkefølge).

Den Store Gatsby - F. Scott Fitzgerald

Jeg så denne på kino sommeren før, og på tross av den voldsomme "mise- en- scenen" (har gått filmfag i år, ser dere) og det hurtige tempoet klarte filmen likevel og få med seg mye av de rolige partiene og det vakre språket. Jeg ønsket derfor også å lese historien, og ble ikke skuffet. Fitzgerald skildrer Gatsby og hans lengsel glimrende gjennom pennen til hans venn Nick Carraway.

Mrs. Dalloway - Virginia Woolf

I våres tok jeg et fag om modernistisk litteratur. Blant mye tungt, kom denne som et friskt pust. Woolf fletter flere historier inn i denne romanen som retter en pekepinn mot det sosiale miljøet i amerika etter første verdenskrig. Selvom det på mange måter er en etterkrigsroman, handler den også i stor grad om en personlig eksistensiell krise. Om valg, og om man har tatt de riktige.

Fuglane - Tarjei Vesaas

Litt mer modernisme, men denne gangen norsk. Tok et fag i norsk litteratur denne våren, og dette var en av de jeg likte aller best på pensum. Det er et eller annet med litterær minimalisme altså, det som ikke sies, men som allikevel ligger der mellom linjene. Hvordan hverdagen mellom et voksent søskenpar defineres, Hvordan Mattis reflekterer rundt egne språklige, så vel som psykologiske hindre. Og effekten av en tredjeman i deres lille verden.

Evig Søndag - Linneá Myre

Midt i eksamenstresset mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren bestemte jeg meg for å ta et avbrekk med noe selvvalgt lesestoff. Valget falt lett på denne boken jeg lenge hadde ønsket å lese av en fortfatter jeg allerede hadde kjennskap til gjennom blogguniverset. Timer tilbrakt i vår frelsers gravlund med solskinn og økende varme, føk forbi i det jeg slukte denne romanen om Linnéa og hennes spiseforstyrrede tankesett. Jeg er stor fan av lange avsnitt om refleksjon over ditt og datt, og dette fikk jeg en akkurat passe dose av her. I tillegg til at hennes ærlighet ispedd galgenhumor og ironi gjør det hele desto mer spiselig, for å bruke dette ordet i humorens ånd.

Parissyndromet - Heidi Furre

Forfatter og verk oppdaget gjennom blogg- del to. Denne boken hadde jeg også ønsket å lese lenge, men hadde så høye forventninger at jeg nesten ikke turte begynne. Da jeg etter en uke i fjellet ankom Bergen med kun tid for hånden, var det derimot ikke mulig å utsette det lenger. Og forventningene levde opp. Denne romanen om en jente som flytter til metropolen Paris, men som likevel ikke klarer slutte å tenke på hjemstedet og det som befant/befinner seg der, var en herlig kontrast til generasjon - prestasjonsmaset vi får i fleisen hele tiden. Ting går ikke alltid som en har tenkt. Altså en bok om savn, vennskap og kanskje om egne forventinger til en selv, og hvordan en skal takle det når ting ikke blir slik en trodde.

The perks of being a wallflower - Stephen Chosky

Man har kanskje sett denne på film allerede, og hvis ikke kan jeg absolutt anbefale den. Allikevel er boken bedre. Språket i denne er fantastisk, og jeg har utallige eselører å vise til. Igjen så er det refleksjon som er nøkkelen. I denne er det  den unge gutten Charlie som reflekterer over vennskapene han danner seg, om kjærlighet, minner, og om redsel.

Breakfast of Campions - Kurt Vonnegut

Den siste boken jeg leste dette året, og også den største overraskelsen. I tohundre sider tenkte jeg at dette var en god bok, men ikke helt for meg, men så endret alt seg og jeg elsket den. Vonnegut har en stil som muligens har inspirert vår egen Erlend Loe. Korte setninger, ironisk distanse og naivitet. Men mot slutten innser man at det er så mye mer enn det. Det ble til slutt en slik bok som jeg føler meg må lese en gang til for å få med meg alle detaljene, nå som jeg er var dem.


Da gjenstår bare å ønske alle et flott leseår i 2015!

eksistensiel krise nummer alt for mange.

det er ikke så lett å tenke på eksamen når hele fremtiden prøver å presse seg på samtidig

Avskjedens ambivalens

Det er bare en uke igjen av mitt semester i Irland, og mens jeg febrilsk prøver å få oversikt til de siste eksamene, kan jeg ikke unngå å kjenne på vemodet tanken på å reise fyller meg med. Det er ingen tvil om at det skal bli godt å komme hjem. Til jul, familie, filterkaffe og ikke minst ferie. De siste månede har nærmest kun dreiet seg om eksamener og pugging til disse, og med seks fag sierdet seg selv at det blir en del arbeid. Men Irland og UCD har vært så fantastisk! Og det er ekstra synd at det er dette som skal oppta meg nå, nå når jeg har så kort tid igjen. Ja, nesten bitter må jeg si at jeg kjenner meg.

For jeg er så redd jeg ikke får tatt ordetnlig farvell. Både med menneskene jeg har møtt, men også med byen og landet i seg selv. For det er ikke bare vennskapene jeg har opparbeidet jeg kommer til å savne. Det er hele stedet,landet, atmosfæren Irland bringer med seg. Javel, så er de kanskje ikke så gode på dette med tidspunkt, og kanskje er avstander ikke deres sterkeste side, men sjarmerende, ja, det er de bortimot alle. Så åpenhjertige , inkluderende og varme mennesker. Da var det plutselig ikke så skummelt å reise alene fra kalde Norge likevel. Også landet da, så grønt og frodig. Hvor det vistnok skal regne og blåse hele tiden, men som ga oss det mest fantastiske været i starten av oppholdet, og som først nå viser seg i sin ruskeprakt. Det var vel glad for å møte meg og, da kanskje.

Og det er jo veldig typisk dette, at i det man begynner å føle seg på riktig plass, så må man rive seg løs og reise hjem igjen. Været passer meg ypperlig, for jeg er like ambivalent. Rives mellom forventnignene over det å komme tilbake til det vante, men og å si hadet til det stedet som var i ferd med å bli det. For det er en helt egen mestring i det å bli kjent med nye ting. Et nytt universitet, en ny by, et nytt bussystem. Ja, det trenger ikke være større enn å mestre dagligvarehandelen. At du vet hvilken ost som er den beste. Og nå, nå som dette begynner, ja for et semester er virkelig ikke nok tid til å teste alle varene i butikken eller å bli kjent med en by, så må jeg altså si farvell. og det svir. 

Men hei, jeg går ikke sønder og sammen, for norsk radio på kjøkkenet og traktekaffe blir flott å komme tilbake til.  og jeg føler på meg at jeg nok blir å komme tilbake til Irland en gang, om ikke flere.  

ruskevær

Alt for mange valg som må tas og alt for mange tanker som tenkes. Dro med meg kameraet og gikk tur i ruskeværet i stedet for.

om irer og sånn

I irland spør folk hvordan det går, og jeg forstår ikke at det på en måte er litt som i amerika, så jeg gir lange  avhandlinger, før jeg kommer på at jeg bare skal spørre tilbake. også smiler vi litt da. og ekstra morsomt er det jo, når folk sykler forbi i full fart og spør hvordan det går, for da rekker de ikke høre begynnelsen av en tilbakehilsning. Men nei, de er ikke frekke altså. de er bare så høflige at de ikke skjønner sine egne begrensninger. for står du stille litt og kikker deg rundt, så skal det ikke ta langt tid før noen lurer på om du trenger veibeskrivelser, men da viser det seg kanskje at de ikke aner hvor det er,menmen så har man fått pratet litt da. og hvis du lurer på hvor langt det er til nærmeste butikk, sier de kanskje fem minutter mens de peker i en retning, men da må du vite at fem irsk
e minutter i hvertfall er tjue. eller hvis du må vente på bussen. men det går ofte fort, for det er helt sikkert noen som vil prate, prate om at det er så underlig med all solen i det siste, for egentlig regner det alltid i irland, men ikke denne høsten. jeg var visst heldig da, sier jeg. for de gjør det her. prater med hverandre. utenfor klasserom, på gaten, i kø til yogatimen. og ute i naturen, da, men akkurat der har jo vi også lært å prate, av en eller annen grunn.

og dette folket som tør bre seg ut av klikkene sine, som gidder ta seg bryet med å bli venner med en som likevel skal være her så kort. som lar meg få ta del i deres hverdag. som er seg selv. som leker. klater. ler. jeg føler meg så heldig. jeg tror jeg skal prøve å ta med meg litt av denne stemningen hjem. jeg tror ikke det kan skade.

Bildene er fra juleturen vi hadde med klatreklubben til Sugarloaf i Dublin. 

en sånn dag som betyr mer enn du først tror.

        

Disse bildene ble tatt i septmeber, jeg hadde bare vært her i et par uker, men denne kvelden tuslet jeg rundt i Dublin by alene, Etter en hel dag med turistsightseeing, sa jeg hadet til mine internajsonale venner og valgte å gå videre på egenhånd. Jeg hadde hørt det skulle være en gatefestival et sted, og jeg ville undersøke, men i det spaserte over broen ble jeg slått av det magiske kveldslyset, og jeg måtte stoppe opp. og mens jeg sto der, med lyset i ansiktet på vei til noe spennende, kjente for første gang at jeg hørte til, at det var riktig by for meg. så vakker og enkel. og at jeg mestret denne tilværelsen i seg selv. og det ga meg en kriblende følelse i magen;forventning, om at dette oppholdet skulle bli noe stort. 

jeg orker ikke si hadet helt ennå, Irland og Dublin.

 

Og det er etter midnatt, og plutselig løper jeg i det jeg når en lang nedoverbakke. Det kjennes 
forykende herlig i det den kjølige, men ikke kalde, luften får kinnene mine til å prikke og håret til å blafre. på øret har jeg musikk som overdøver lyden av mine egne hamrende skritt, og som drar meg rett inn i mitt eget filmunivers der jeg har hovedrollen. over meg skinner stjernenene klart, og foran meg lyser tusenvis av andre lys fra byen jeg så vidt har rukket å kalle min. og om jeg ikke smilte før, gjør jeg det nå. et stort glis brer seg utover ansiktet i det jeg innser at jeg kjenner meg lykkelig. at jeg har klart det. at denne byen har brakt meg selv frem igjen. og akkurat i det jeg innser at jeg tenker denne tanken, blir jeg slått av vemod. for jeg skal dra snart. om under en måned må jeg si farvell. og hvem vet om jeget vil bli igjen her, eller følge med tilbake til det som egentlig er hjem?

--- (og en dag vil jeg sikkert skrive et ordentlig innlegg om akkurat det å være utvekslingsstudent i Dublin, men bare ikke akkurat nå)

sans

Jeg har eksamensperiode. denne hører jeg på på repeat.

Sans from eirinb on 8tracks Radio.


(ps, hvis du ikke ser avspilleren, har du en like gammel pc som meg. men den vises altså  i appleprodukter og på andre smarttelefoner)

Et lite ord om lykke.

I et kollektiv gjennomstrømmet av krefter fører enhver vei til et godt mål, så sant man ikke nøler og teller på knappene for lenge. Målene er kortsiktige, men også livet er kort; dermed får man et maksimum av resultater ut av det, og mer behøver ikke et menneske for å være lykkelig, for det man når, former sjelen, mens det man vil, uten at det går i oppfyllelse, bare forkvakler den; lykken avhenger svært lite av hva man vil - det det kommer an på er å nå det. 

- Robert Musil, Mannen uten egenskaper, Bind 1 (s.28)

Med andre ord er det lettest å finne lykken i de små hverdagslige tingene. Som å sette seg som mål å ha en fin frokost. Glede seg til morgenkaffen og bli glad når solen treffer koppen og lager skyggemønstre på bordet.

Ha en fin helg, alle!

lysglimt

I dag har jeg allerede:
- Levert oppgave om Peer Gynt! Jeg og Peer har et noe anstrengt forhold nå.
- Kjøpt konsertbilletter til meg og mor for å se Moddi i mars!
- Og mimret over den fine bursdagfeiringen i trondhjem. Hvor jeg så venner jeg ikke har sett på altfor lenge og fikk en oppvaskkost i gave.

Resten av dagen skal jeg:
- vaske hus og høre på podcasts.
- på bibliotekvandring
- lese masse Proust.
- Kafé.
- Taco?

Ser ut til å bli en rimelig bra dag!

Rømningsforsøk

Det er rart det der, og plutselig bare være deg igjen. Og ha så mye tid du ikke vet hva du skal fylle med. Tid alle sier de ikke har, men du har plutselig for mye. Og du går rundt i en boble og vet ikke hva du vil, hva du tenker, hva du føler. Og du er sint og frustrert for du trodde du visste hvordan det var. Du har sett filmene, du har lest bøkene, men det er ikke sånn. Ingen sier hvordan det er. Egentlig. Jeg tror ikke det. Og plutselig har du bursdag og du orker ikke være her, og du drar til en annen by så du kanskje kan ha det litt fint allikevel, på en dag du vanligvis forguder. Men du vet ikke det, for det har ikke skjedd enda, og alt du tenker på er at du er feig. At du rømmer. Og det er det du gjør hele tiden. Tar konstante omveier. Sniker deg forbi. Leser på trikken så du kan unngå blikkontakt med alle og én.

Men uansett hvor mye du sniker, lister, gjemmer deg, så kommer dagen der du, før du rekker å reagere, står ansikt til ansikt. Og armen din reiser seg og vinker, og du forstår ikke hvorfor du gjør akkurat det. Men det gjorde du. Og etterpå renner tårene, og de stopper ikke selv om du legger deg ned på yogamatten i et rom fult av mennesker. Men du fortsetter å puste, og det slipper taket bittelitt. Men de som sa at man fint kan være venner, tror jeg løy. Å stå ansikt med en som en gang var alt, men ikke lenger er det. Er vondt. Forvirrende og vondt. Så du fortsetter å rømme.

Ut

Mange bokstaver i en rekke danner ord. Mange ord i rekke danner en setning. Og flere setninger i rekke danner kanskje en mening. Men hva er meningen? Nei, det vet ingen. 

Dette tenkte hun på da hun tok på seg gummistøvlene og vandret ut i verden. Vel, verden var kanskje det hun ønsket det skulle være, men egentlig så var det bare ut til skogen. Det var det nærmeste hun kom en annen verden enn den hun hadde hjemme. I det lille huset på toppen av bokken. Blant mor, far, og en katt. Opp en trapp og inn i det innerste rommet til venstre i huset, med ett vindu som hadde utsikt mot skogen. Alle timene hun satt ved skrivebordet foran vinduet var det den utsikten hun drømte seg bort i. Alle veier fører til rom, sier de. Vel, Da ligger de vel bak den skogen da, kanskje.

Så sa hun hadet til katten og satte i vei. 

en liste bare.

Denne høsten har vært fryktelig tung og føltes uendelig lang. Det som tidligere har vært min favorittårstid har i år gått gjennom alle sine forandringer uten at jeg har klart å fryde meg over dem. Men jeg prøver, og her kommer derfor en liste over fine ting jeg har gjort.

- Sett Harold and Maude. Denne får meg alltid til å smile og å se litt lysere på livet. Maude er fantastisk, og litt som henne håper jeg en gang å bli.

- Laget pizza som så ut som om den kan rett fra Vila Paradisio. og sånn smakte den også.

- Besøkt ekebergparken i solskinn

- Lest i og til slutt lest ut Min kamp 2. Knausgård er så vist ikke oppskrytt, om du spør meg. jeg er helfrelst!

- Gått på vettakollen og fått sett hele oslo fra oven. Også dette i strålende sol.

- Spist mang en vaffel på Uglebo på blindern.

- Prøvd Yin yoga.

- Strikket en del.

- Fulgt spent med på Broen hver mandag.

- Vært på radioresepsjonen show! Dessverre ikke premiereshowet med frieri og det hele...

- Endelig fått testet ut atmosfæren på den nye united bakeriesen på Sofies plass. fryktelig koselig.

- Fått opptil flere fungerende kollokviegrupper.

- Fagene jeg tar i år er interessante, og jeg er ikke helt klar til å bli ferdig med alle.

- Jenteonsdag med medstudiner.


Det var da noe i hvertfall, men kjanskje har du der ute et tips til noe annet fint som kan testes ut kanskje? Alt fra matrett, til film, bok, eller hva med et fint tur-tips? :)

et lite vink

hei. jeg ville bare si at jeg fremdeles finnes. at jeg ikke har druknet i hverdagen, men at jeg fremdeles svever rundt her. prøver å holde meg på overflaten.

har ikke rørt kameraet på måneder, men sist søndag dro jeg det med, og det viste seg som den mest perfekte dagen og tidspunktet jeg kunne å ha besøkt den beryktede ekebergparken på. for et vær, for et lys og for noen farger. (og noen skulpturer da, selvsagt).

sommeren jeg sykler

jeg minnes tilbake til solfylte somre, da man slang sekken med badetøy på ryggen, før man slang seg selv på sykkelen og raste ned de lange bakkene mot vannet, mens man utfordret seg selv til ikke å bremse, fordi det var om å gjøre å komme først ned. i blant ble det knall og fall, men også skrubbsår på knærne og skorper på albuene hører de gode sommerminnene til. så badet man hele dagen, før man til slutt vendte nesen hjem når det nærmet seg middag. da trillet man sykkelen opp bakkene som nå gikk oppover, mens man snakket om ditt og datt, og når man skulle møtes dagen etter for å gjøre akkurat det samme om igjen. og om igjen og om igjen hele sommeren igjennom.

så ble man eldre og man fikk busskort. Da benyttet man anledningen til å dra lenger unna og sykkeltur og svaberg, ble byttet ut med sladder mellom bussetene og sand. Sykkelen den ble mindre og mindre brukt for avstandene ble lengre og lengre.

Men da jeg flyttet lengst unna, begynte behovet å melde seg igjen. Da våren meldte sitt inntog etter en lang vinter med bussturer så korte at kun en side eller to ble fortært, begynte savnet etter den gamle tohjulingen å vokse. Selv om det ikke er badetøy i sekken jeg slenger på ryggen, sykler jeg nå hver dag. Kjenner igjen på den enkle friheten fart kan skape. Nyter lyden av hjul mot grus, spinningen i eikene, eller aller helst musikken fra høretelefonene. Lytter litt for høyt, i det jeg suser nedover, gjerne fortere enn bilene, for reglene er ikke de samme for oss. Skjener inn i svingene, velger selv veien. Er det for mye trafikk, eller faretruende trikkeskinner, smetter man grasiøst over på fortauet, og er herre over veien, også her. Kjører sikksakk mellom de spaserende menneskene, dukker for lavhengende løvtrær og glir over et gangfelt. Nyter følelsen av vind i håret, og den noe kjølige luften på lårene i det man farer inn i en ny dag. Og blåmerkene og skrubbsårene er på nytt en del av meg.

For dette er sommeren jeg sykler. 

bare nesten sommer

Åh, nå vil jeg bare bli ferdig med den hjemmeeksamenen jeg holder på med, så jeg kan få sommerferie og gjøre ting jeg har lyst til igjen! Som foreksempel å dra på båttur med pappa, som jeg gjorde forrige helg.

Om det ikke blir så mange flere båtturer i sommer, så blir det hvertfall mer strikking. Jeg gleder meg til å fortsette på min sommerutgave av god-morgen genseren fra Pickles.(selv om jeg må innrømme at jeg tar strikkepauser i eksamensskrivingen). 

håper alle har en fin start på sommeren!