tirsdag 16. desember 2014

eksistensiel krise nummer alt for mange.


det er ikke så lett å tenke på eksamen når hele fremtiden prøver å presse seg på samtidig

søndag 14. desember 2014

Avskjedens ambivalens



Det er bare en uke igjen av mitt semester i Irland, og mens jeg febrilsk prøver å få oversikt til de siste eksamene, kan jeg ikke unngå å kjenne på vemodet tanken på å reise fyller meg med. Det er ingen tvil om at det skal bli godt å komme hjem. Til jul, familie, filterkaffe og ikke minst ferie. De siste månede har nærmest kun dreiet seg om eksamener og pugging til disse, og med seks fag sierdet seg selv at det blir en del arbeid. Men Irland og UCD har vært så fantastisk! Og det er ekstra synd at det er dette som skal oppta meg nå, nå når jeg har så kort tid igjen. Ja, nesten bitter må jeg si at jeg kjenner meg.

For jeg er så redd jeg ikke får tatt ordetnlig farvell. Både med menneskene jeg har møtt, men også med byen og landet i seg selv. For det er ikke bare vennskapene jeg har opparbeidet jeg kommer til å savne. Det er hele stedet,landet, atmosfæren Irland bringer med seg. Javel, så er de kanskje ikke så gode på dette med tidspunkt, og kanskje er avstander ikke deres sterkeste side, men sjarmerende, ja, det er de bortimot alle. Så åpenhjertige , inkluderende og varme mennesker. Da var det plutselig ikke så skummelt å reise alene fra kalde Norge likevel. Også landet da, så grønt og frodig. Hvor det vistnok skal regne og blåse hele tiden, men som ga oss det mest fantastiske været i starten av oppholdet, og som først nå viser seg i sin ruskeprakt. Det var vel glad for å møte meg og, da kanskje.

Og det er jo veldig typisk dette, at i det man begynner å føle seg på riktig plass, så må man rive seg løs og reise hjem igjen. Været passer meg ypperlig, for jeg er like ambivalent. Rives mellom forventnignene over det å komme tilbake til det vante, men og å si hadet til det stedet som var i ferd med å bli det. For det er en helt egen mestring i det å bli kjent med nye ting. Et nytt universitet, en ny by, et nytt bussystem. Ja, det trenger ikke være større enn å mestre dagligvarehandelen. At du vet hvilken ost som er den beste. Og nå, nå som dette begynner, ja for et semester er virkelig ikke nok tid til å teste alle varene i butikken eller å bli kjent med en by, så må jeg altså si farvell. og det svir. 

Men hei, jeg går ikke sønder og sammen, for norsk radio på kjøkkenet og traktekaffe blir flott å komme tilbake til.  og jeg føler på meg at jeg nok blir å komme tilbake til Irland en gang, om ikke flere.  

tirsdag 9. desember 2014

ruskevær







Alt for mange valg som må tas og alt for mange tanker som tenkes. Dro med meg kameraet og gikk tur i ruskeværet i stedet for.

onsdag 3. desember 2014

om irer og sånn




I irland spør folk hvordan det går, og jeg forstår ikke at det på en måte er litt som i amerika, så jeg gir lange  avhandlinger, før jeg kommer på at jeg bare skal spørre tilbake. også smiler vi litt da. og ekstra morsomt er det jo, når folk sykler forbi i full fart og spør hvordan det går, for da rekker de ikke høre begynnelsen av en tilbakehilsning. Men nei, de er ikke frekke altså. de er bare så høflige at de ikke skjønner sine egne begrensninger. for står du stille litt og kikker deg rundt, så skal det ikke ta langt tid før noen lurer på om du trenger veibeskrivelser, men da viser det seg kanskje at de ikke aner hvor det er,menmen så har man fått pratet litt da. og hvis du lurer på hvor langt det er til nærmeste butikk, sier de kanskje fem minutter mens de peker i en retning, men da må du vite at fem irsk
e minutter i hvertfall er tjue. eller hvis du må vente på bussen. men det går ofte fort, for det er helt sikkert noen som vil prate, prate om at det er så underlig med all solen i det siste, for egentlig regner det alltid i irland, men ikke denne høsten. jeg var visst heldig da, sier jeg. for de gjør det her. prater med hverandre. utenfor klasserom, på gaten, i kø til yogatimen. og ute i naturen, da, men akkurat der har jo vi også lært å prate, av en eller annen grunn.

og dette folket som tør bre seg ut av klikkene sine, som gidder ta seg bryet med å bli venner med en som likevel skal være her så kort. som lar meg få ta del i deres hverdag. som er seg selv. som leker. klater. ler. jeg føler meg så heldig. jeg tror jeg skal prøve å ta med meg litt av denne stemningen hjem. jeg tror ikke det kan skade.

Bildene er fra juleturen vi hadde med klatreklubben til Sugarloaf i Dublin. 

torsdag 27. november 2014

en sånn dag som betyr mer enn du først tror.


        


Disse bildene ble tatt i septmeber, jeg hadde bare vært her i et par uker, men denne kvelden tuslet jeg rundt i Dublin by alene, Etter en hel dag med turistsightseeing, sa jeg hadet til mine internajsonale venner og valgte å gå videre på egenhånd. Jeg hadde hørt det skulle være en gatefestival et sted, og jeg ville undersøke, men i det spaserte over broen ble jeg slått av det magiske kveldslyset, og jeg måtte stoppe opp. og mens jeg sto der, med lyset i ansiktet på vei til noe spennende, kjente for første gang at jeg hørte til, at det var riktig by for meg. så vakker og enkel. og at jeg mestret denne tilværelsen i seg selv. og det ga meg en kriblende følelse i magen;forventning, om at dette oppholdet skulle bli noe stort. 


mandag 24. november 2014

jeg orker ikke si hadet helt ennå, Irland og Dublin.

 
Og det er etter midnatt, og plutselig løper jeg i det jeg når en lang nedoverbakke. Det kjennes 
forykende herlig i det den kjølige, men ikke kalde, luften får kinnene mine til å prikke og håret til å blafre. på øret har jeg musikk som overdøver lyden av mine egne hamrende skritt, og som drar meg rett inn i mitt eget filmunivers der jeg har hovedrollen. over meg skinner stjernenene klart, og foran meg lyser tusenvis av andre lys fra byen jeg så vidt har rukket å kalle min. og om jeg ikke smilte før, gjør jeg det nå. et stort glis brer seg utover ansiktet i det jeg innser at jeg kjenner meg lykkelig. at jeg har klart det. at denne byen har brakt meg selv frem igjen. og akkurat i det jeg innser at jeg tenker denne tanken, blir jeg slått av vemod. for jeg skal dra snart. om under en måned må jeg si farvell. og hvem vet om jeget vil bli igjen her, eller følge med tilbake til det som egentlig er hjem?

--- (og en dag vil jeg sikkert skrive et ordentlig innlegg om akkurat det å være utvekslingsstudent i Dublin, men bare ikke akkurat nå)

mandag 26. mai 2014

sans

Jeg har eksamensperiode. denne hører jeg på på repeat.


Sans from eirinb on 8tracks Radio.


(ps, hvis du ikke ser avspilleren, har du en like gammel pc som meg. men den vises altså  i appleprodukter og på andre smarttelefoner)

fredag 28. mars 2014

Et lite ord om lykke.

I et kollektiv gjennomstrømmet av krefter fører enhver vei til et godt mål, så sant man ikke nøler og teller på knappene for lenge. Målene er kortsiktige, men også livet er kort; dermed får man et maksimum av resultater ut av det, og mer behøver ikke et menneske for å være lykkelig, for det man når, former sjelen, mens det man vil, uten at det går i oppfyllelse, bare forkvakler den; lykken avhenger svært lite av hva man vil - det det kommer an på er å nå det. 

- Robert Musil, Mannen uten egenskaper, Bind 1 (s.28)

Med andre ord er det lettest å finne lykken i de små hverdagslige tingene. Som å sette seg som mål å ha en fin frokost. Glede seg til morgenkaffen og bli glad når solen treffer koppen og lager skyggemønstre på bordet.


Ha en fin helg, alle!

fredag 21. februar 2014

lysglimt




I dag har jeg allerede:
- Levert oppgave om Peer Gynt! Jeg og Peer har et noe anstrengt forhold nå.
- Kjøpt konsertbilletter til meg og mor for å se Moddi i mars!
- Og mimret over den fine bursdagfeiringen i trondhjem. Hvor jeg så venner jeg ikke har sett på altfor lenge og fikk en oppvaskkost i gave.

Resten av dagen skal jeg:
- vaske hus og høre på podcasts.
- på bibliotekvandring
- lese masse Proust.
- Kafé.
- Taco?

Ser ut til å bli en rimelig bra dag!

onsdag 12. februar 2014

Rømningsforsøk


Det er rart det der, og plutselig bare være deg igjen. Og ha så mye tid du ikke vet hva du skal fylle med. Tid alle sier de ikke har, men du har plutselig for mye. Og du går rundt i en boble og vet ikke hva du vil, hva du tenker, hva du føler. Og du er sint og frustrert for du trodde du visste hvordan det var. Du har sett filmene, du har lest bøkene, men det er ikke sånn. Ingen sier hvordan det er. Egentlig. Jeg tror ikke det. Og plutselig har du bursdag og du orker ikke være her, og du drar til en annen by så du kanskje kan ha det litt fint allikevel, på en dag du vanligvis forguder. Men du vet ikke det, for det har ikke skjedd enda, og alt du tenker på er at du er feig. At du rømmer. Og det er det du gjør hele tiden. Tar konstante omveier. Sniker deg forbi. Leser på trikken så du kan unngå blikkontakt med alle og én.

Men uansett hvor mye du sniker, lister, gjemmer deg, så kommer dagen der du, før du rekker å reagere, står ansikt til ansikt. Og armen din reiser seg og vinker, og du forstår ikke hvorfor du gjør akkurat det. Men det gjorde du. Og etterpå renner tårene, og de stopper ikke selv om du legger deg ned på yogamatten i et rom fult av mennesker. Men du fortsetter å puste, og det slipper taket bittelitt. Men de som sa at man fint kan være venner, tror jeg løy. Å stå ansikt med en som en gang var alt, men ikke lenger er det. Er vondt. Forvirrende og vondt. Så du fortsetter å rømme.

mandag 6. januar 2014

Ut


Mange bokstaver i en rekke danner ord. Mange ord i rekke danner en setning. Og flere setninger i rekke danner kanskje en mening. Men hva er meningen? Nei, det vet ingen. 

Dette tenkte hun på da hun tok på seg gummistøvlene og vandret ut i verden. Vel, verden var kanskje det hun ønsket det skulle være, men egentlig så var det bare ut til skogen. Det var det nærmeste hun kom en annen verden enn den hun hadde hjemme. I det lille huset på toppen av bokken. Blant mor, far, og en katt. Opp en trapp og inn i det innerste rommet til venstre i huset, med ett vindu som hadde utsikt mot skogen. Alle timene hun satt ved skrivebordet foran vinduet var det den utsikten hun drømte seg bort i. Alle veier fører til rom, sier de. Vel, Da ligger de vel bak den skogen da, kanskje.

Så sa hun hadet til katten og satte i vei.