Den gamle mannen og huset

I 58 år hadde han bodd med Hulda i det lille rødmalte huset nær veien. Huset med de hvite sprossene i vinduene som avslørte porselensnips i karmene og strietapet i stuen. I 58 år hadde de sittet rundt det samme lille respatex- bordet ved kjøkkenvinduet og spist deres middag. Middagen Hulda hadde brukt ettermiddag på å lage mens han var på fabrikken. Etterpå hadde de alltid delt en sigarett til kaffen. De delte en så de ikke skulle få så dårlig samvittighet, for farlig var det vist. En kunne jo få kreft, sa de. Men nå, nå satt han alene ved slitte respatexbordet, skittent var det også blitt. Hadde vært Hulda som sto for dette óg. Han var ingen mannssjåvinist, han hadde gladelig hjulpet til, men det var jo sånn på den tida, fruen styrte hjemmet og sånn var det bare. Ja, han hadde gladelig hjulpet til, trodde han, han bare visste ikke hvordan. Han visste fremdeles ikke hvordan.

Mens han satt der ved kjøkkenvinduet og spiste sin porsjon fjordland kjøttkaker, kikket han ut på den stadig tettere furuskogen. Der kunne han skimte hoggestabben han tidligere hadde brukt så flittig om høsten. Nei, en får heller satse på billigere strøm i år, tenkte han. Han kikket i stedet ned på føttene sine som lå godt plassert på den gamle filleryen, der alle hans avlagte skjorter hadde endt sine dager. Hun hadde en smart løsning på alt, hun.  Han gumlet videre på maten, var skuffet. Dette kan knapt kalles kjøttkaker, tenkte han.

Da han var ferdig kokte han opp kaffe på kjelen. Et år hadde sønnen spurt om han kunne trenge en kaffetrakter til jul, men da hadde han fort opp, husket han, og sagt med stolthet i stemmen at her til gards gjorde en det på gamlemåten, ikke med sånne nymotens apparater som visstnok skulle gjøre hverdagen enklere. Nei, for sånt var tull, uansett om det var kaffetrakter eller elektrisk gressklipper det sto om. En bør bruke det en har, mente han, og dessuten smakte kaffen mye bedre i kjele! Han hadde ikke sagt at det hovedsakelig grunnet i en dokumenter han hadde sett på NRK om boligbranner, der hadde de sagt at slikt stort sett oppsto fra feil på elektriske artikler. Likte ikke tanken på det, på ild, flammer, hadde aldri gjort det heller. Når de andre guttene lagde bål i skogen hadde han latt som han var tørst for å hente vann. Han så ikke på seg seg selv som feig, bare forsiktig, en egenskap som i det minste Hulda hadde verdsatt. Så han hadde reagert voldsomt da det mot hans vilje ble installert en mikrobølgeovn på kjøkkenet, slik at han skulle få varmet fjordlandmaten. Men slik ble det nå bare, og han måtte med tungt sinn innrømme for seg selv at det jo var kjekt i grunn, for hva skulle han da ha spist? Han kunne jo så vidt koke poteter. 

Da kaffen var trukket, helte han den over i et av de små porselenskrusene som vanligvis prydet hjørneskapet og satte seg tilbake ned ved bordet. Det lille bordet som plutselig ikke var så lite lenger. Fant fram en sigarett og tente den. La igjen merke til summingen fra kjøleskapet. Å, hvor det hadde plaget ham i det siste. Prøvde å glemme den ved å tenke på at det i morgen var dags for den ukentlige telefonsamtalen fra sønnen. Visste allerede hvordan den ville fortone seg. Ja, det går bra, ja. Ja, jeg husker å ta medisinene. Jada, jeg spiser.  Han kikket ned på sigaretten, så at den var kommet halvveis. Han utløste et sukk, og tok et nytt trekk. Det kan være det samme nå, tenkte han.

Framtid.

Hørte sangen, skrev teksten og fant så bildet. Hør gjerne sangen samtidig du også. 

kilde

Hun løper. Løper så fort hun kan. Drar hendene langs stråene hun passerer. De glir raskt gjennom de smale fingrene hennes i det hun farer forbi dem. Over hodet hennes er himmelen blå, og solen reflekteres  og sender tusen nye stråeler ut fra det lange lyse håret som flagrer bak henne som en kappe.  Vindler seg rundt seg selv, og ville gjort en svimmel om man så for lenge. Den eneste lyd hun kan høre bortsett fra sine egne hjerteslag og den myke, dumpe lyden av bare ben mot jord, er fugler som synger i det fjerne og vinden i trærne rundt. Hun fortsetter. Tar lange taktfaste steg. Hun snur på hodet og ser at overalt rundt henne er det grønt. Grønt så langt øye kan se. Bena flyr over bakken og hun river med seg en blomst. En prestekrage som stiger mot himmelen. Og mens hun løper ler hun, for det er ingen frykt som driver henne. Det er glede. Hun løper av lykke. Mot lykke.

Skulle ønske det var meg. Framtid er skummelt.

En kopp kald kaffe.

Hun finner fram den fine koppen, den med farger på, og heller i den varme kaffen. Opp fra koppen stiger vanndamp og rommet fylles av den velkjente lukten av kaffe. Lukten hun husker å alltid ha elsket, selv da hun var for liten til selv å like kaffe. Hun kikker ut av vinduet og ser verden og livet, i folk som passerer forbi. Suser av gårde, som Lars Lillo Stenberg synger. Hun ser på folk hun tror hun vil være, og folk hun tror hun er glad hun ikke er. Mens hun sitter der går tankene hennes fram og tilbake i tiden, og hun har tusenvis av spørsmål, men enda ingen svar.Om alt. Hun lurer på om hun en dag vil få svar på noe. Litt klarhet. 

På gaten har mylderet stilnet, bare en og annen person vandrer med hurtige skritt forbi. Hun strekker seg mot kaffekoppen, men den er ikke lenger varm. Hun fortsetter å kikke lydløst ut av vinduet, med kopp kald kaffe ved sin side.

Hei, liv. Hvor ble du av?

Det var en gang vi to hadde det fint sammen. Vi levde i harmoni, på en måte. Jeg hadde tid til så mangt, og jeg trodde jeg fikset alt. Nesten. Vel, de tankene er på sin egen vei ut av bilderamma. Da jeg satt fire timer med lekser i går, og tenkte med meg selv at det var lenge siden jeg hadde dratt på kafé med venner etter skolen, at jeg hadde vært med folk fra klassen, at jeg i det hele tatt ikke hadde dratt rett hjem for å øve på prøve, gjøre lekser etc. Da forstod jeg at du hadde rømt. Kjære liv, jeg savner deg, kan du ikke komme tilbake? I det minste sende et postkort og minne meg på hvordan det engang var? Men når jeg tenker meg om.. snart får jeg jobb også og da er du vel borte for godt. Jeg tror jeg er en smule selvdestruktiv, kanskje? 


slang med et emobilde på kjøpet.