Hun løper. Løper så fort hun kan. Drar hendene langs stråene hun passerer. De glir raskt gjennom de smale fingrene hennes i det hun farer forbi dem. Over hodet hennes er himmelen blå, og solen reflekteres og sender tusen nye stråeler ut fra det lange lyse håret som flagrer bak henne som en kappe. Vindler seg rundt seg selv, og ville gjort en svimmel om man så for lenge. Den eneste lyd hun kan høre bortsett fra sine egne hjerteslag og den myke, dumpe lyden av bare ben mot jord, er fugler som synger i det fjerne og vinden i trærne rundt. Hun fortsetter. Tar lange taktfaste steg. Hun snur på hodet og ser at overalt rundt henne er det grønt. Grønt så langt øye kan se. Bena flyr over bakken og hun river med seg en blomst. En prestekrage som stiger mot himmelen. Og mens hun løper ler hun, for det er ingen frykt som driver henne. Det er glede. Hun løper av lykke. Mot lykke.
Skulle ønske det var meg. Framtid er skummelt.
Skulle ønske det var meg. Framtid er skummelt.
"Hei, dette er bloggen til Eirin. Ikke Eiriiiiiiin, men Eirin. Sånn fort. "
SvarSlettHuff. Jeg sa feil nesten et helt år til deg! :P Hvordan går det med skole, livet og fremtiden? :)
I love the song ;)
SvarSlettHei hei! Ja, det skulle vært et innlegg til bokturneen, men jeg har vært borte i hele dag, så det kommer i morgen. Men bare link på vanlig måte, jeg skal lagre innlegget som om det er postet på fredag.
SvarSlettAltså en link til siden min, he he. Jeg skal prøve å få gjrot det fort i morgen.
SvarSlett