fredag 30. april 2010

Bare én time.


Om en time vil nok en skoleuke være over. Bortsett fra at dette har ikke vært nok en skole uke, det har vært den uken. Den fæle uken alle har gruet seg til lenge, men om en time er den over, og man kan endelig strekke ut armene, myse mot solen og tenke " nå er det helg, og jeg fortjener å nyte den til fulle".

Da jeg våknet i dag morgen kjentes det ut som jeg hadde vært ute på en snurr dagen før. Hodet verket og kroppen kjentes umåtelig tung. Sannheten var at jeg kun hadde svevd på lykkerus dagen før. lykken over akkurat hva, er et spørsmål for meg selv inkludert, men noen dager er man bare på toppen av verden. Og det er fint. Det kan muligens ha hatt noe med egg og bacon - frokost  ( på en torsdag!), en matte-tentamen som gikk over all forventning, Dots i sekken, lån av oslokollektiv-månedskort, som resulterte i at jeg, bare fordi jeg kunne, dro til Oslo helt alene for å vandre i gater og spise is. Det var så fint! Jeg ble supersliten, selvfølgelig, men hadde lovet meg selv å ikke gå til grunne av den grunn. Jeg tror jeg har brukt meg selv helt opp denne uken, og gårsdagens lykke var siste rest. Nå er jeg, igjen, humørløs og ekstremt sliten. Beklager.

Men, om en time er det helg, og da, ja da, blir alt bra.
(Og på mandag skal jeg rulle til skolen, for søster konfirmeres på søndag. Hurra for kaker (og for at det ikke er jeg som må få tildelt tusen kleine taler)!)

onsdag 28. april 2010

Tanker før man sovner.

Dette tenkte jeg da jeg la meg i går, og jeg bare måtte skrive det ned. Da jeg hadde gjort det sovnet jeg med en gang hodet traff puten.

tirsdag 27. april 2010

Gi meg sommer, nå.

4 tentamener og 1 prøve på én uke er ikke godt for hverken sjel eller kropp. Allerede tirsdag vil dette dyret legge seg ned som en ball, og ikke strekke seg ut før fredagen er omme. Da skal det feires med kjole og voksenbrus at denne grusomme uken er over, og at den fine måneden mai trer inn. Det blir fint. Fram til da; Gi meg en energiboost, for den er på bånn. Gi meg motivasjon, for den er manglende pga sistnevnte. Og hver så snill noen, endre disse rare matteoppgavene! Jeg bryr meg fint lite om at Tone er irritert over trafikklysene, og lurer på hva sannsynligheten er for å få rødt to ganger på rad. Prisen av hageslanger finne jeg også meget unødvendig, og om det er mulig å fylle en flate med rektangulære mangekanter, tar jeg en dag jeg selv skal legge fliser.

Uff, og akk og ve.

søndag 25. april 2010

Babe on a budget.

Nå er sommerferie så godt som bestilt, og jeg har kommet fram til den ikke fult så fine konklusjonen at jeg praktisk talt er blakk.... Så fra nå av er jeg Babe on a Budget. Dette betyr at materielle goder tar kvelden for en god stund. Siste kjøp av denne altfor fristende sorten, går til noe som antakelig er hvert vær krone, nemlig Hjartesmil Magasinet (kjøp det du Og!). Gleder meg som en unge til det dumper ned i min beskjedne postkasse!

Så jeg har en liten oppgave til dere:
- Vær så snill å ikke be meg med på kafé, for jeg har sannsynligvis altfor lyst.
- Hold meg fast om jeg ser en fin kjole. (jeg ryddet i skapet, og kom fram til at jeg har 24!!!)
- Ikke la meg kjøpe is... ikke engang om det er den superfantastiske og billige Isabella Lakris! 
- Ikke la meg gå innom platekompaniet. Det er farlig.

Det er bare så veldigveldig dumt at det er fint vær og snart mai med mange festlige dager.

lørdag 24. april 2010

Et brev markert "haster".

Kjære noen der ute i den vide verden.
Vær så snill og gi meg ambisjoner og framtidsplaner. Jeg ønsker å gå med bestemte skritt mot et mål. Ikke lenger vakle videre med skjelvende skritt, mot noe ukjent langt borte. Jeg orker det ikke mer. Det er for skummelt.

På forhånd takk.

torsdag 22. april 2010

Orkester for én.

Da var det dags for en ny runde med Bokbloggturneen. Denne gangen er det Enmannsorkester av  Eivind Buene, som skal til pers. Dette er debutromanen til unge Herr Buene, så dette var ekstra spennende å få lov til å være med på.
Denne romanen handler om fem forskjelle personer, på fem forskjellige plasser i livet. Felles for de alle er at i løpet av denne boken vil livene deres endres nokså drastisk. Noen kommer dit de lenge har ønsket å være, noen går dypere inn i seg selv, noen finner nye ting viktigere enn før, og for noen er det alt på en gang.  Det hele avsluttes av en stormfull fiolinkonsert.

Det var tittelen på romanen som først fanget min oppmerksomhet, og når man leser videre i boken er det ingen tvil om at forfatteren har en fortid i den klassiske musikkbransjen. Her bugner det av musikkreferanser, og for en musikkelev som meg selv, var dette kjempestas! Jeg må likevel presisere at om du ikke er viden kjent i den klassiske musikkhistorien, er det nok ikke noe problem.  Boken er veldig godt skrevet, med en fin klang over det hele. Jeg må innrømme at jeg i begynnelsen hadde litt vansker med å "henge med", fordi hvert kapitel handler om én person og er skrevet 3. person med få skildringer, men ettersom kapitlene ble kortere og man ble mer kjent med karakterene, bedret dette seg masse. Jeg synes også det generelle skriftspråket ble mye bedre, jo lenger ut i boken man kom.

Det er som om jeg har eksplodert, tenker han. Som om jeg eksploderer kontinuerlig, og de mikroskopiske bitene av meg umerkelig går inn i et allestedsnærværende, usynlig nettverk.
Jeg er blitt en del av lyset, luften. Av snøen.

I blant er det direkte vakkert. Men denne boken bør først og fremst leses på grunn av slutten. Måten denne er skrevet på er beundringsverdig, det er bare så synd at veien dit føles litt lang til tider.

Om du vil vite mer kan du lese gårsdagens anmeldelse fra Lena eller vente til i morgen når det er Marianne sin tur. 

Siden jeg fremdeles er fersk, er det kjempestas med kommentar på anmeldelsen :)

onsdag 21. april 2010

For ditt eget beste.

I dag vil jeg at alle skal høre på dette fantastiske albumet av The Middle East, og drømme om mørke høstkvelder og lune sommernetter. Og se på fine bilder på we heart it, eller lese en god bok. Alt du vil, så lenge det er koselig og fint.
Prestekrager er forresten yndlingsblomsten min. Så vet du du det.

tirsdag 20. april 2010

snurre med bil, og sånn.

I dag har jeg snurret en og en halv gang rundt med bil på glatt føre, selv om det er april og snart mai. ( Når sant skal sies snødde det også litt i dag(!), men føret hadde vært glatt uansett ). Jeg har opplevd å punktere ett bildekk.  Jeg har prøvd å krasje i 7. km i timen, og jeg kan innformere om at det faktisk gjorde vondt. Jeg tror kanskje hjernen min løsnet litt. For jeg hadde nemlig vondt i hodet resten av dagen, og jeg er så heldig at jeg omtrent aldri har vondt i hodet. Ikke en gang da jeg hadde hjernerystelse! Uansett har jeg gjort sånne rare greier i dag i stedet for skole, og det var helt greit i grunn.  Jeg kan også hjelpe deg om du trenger hjelp til å feste planker på  et biltak og  superavansert barnesete i bil, men ikke spør meg om å feste en sykkel bak bilen, for det får jeg ikke til.

Nå øver jeg til prøve og det liker jeg lite, selv om det er samfunnsfag og temaet er spennende. Jeg klagde til min far og da sang han; " eg kan ikkje ta prøva for deg" og da sang jeg " eg må ta han sjølv, men du kan øva med meg, du kan øva med meg" Og så var det litt greit i to sekunder, men så ble jeg kjempelei og kjempesliten på en gang, og gråt en skvett i fortvilelse. Det er det kjipe med våren; 20tusen prøver.

Nå skal jeg spise grøt.

Random. 

søndag 18. april 2010

Verden, der ute.

Han vandret fram og tilbake over gulvet med taktfaste, bestemte skritt. Knyttet neven hardt sammen til knokene hvitnet. Slapp taket og åpnet og lukket hånden et par ganger før han gjentok prosedyren igjen. Mumlet noen ord for seg selv, og kikket bort på døren. Døren som var blitt så stor i det siste. Som om han ville bli slukt om han gikk for nærme. Døren som ledet ut. Ut til den store byen. Landet. Verden. Ute hvor det egentlige livet befant seg. Livet som tidligere hadde virket så lokkende, og som lovet så mye for framtiden. For tiden så han ikke framover, men bakover. Tilbake til dagene da alt hadde vært enkelt. Da han hadde knyttet skoene og begitt seg ut på dagens eventyr. Han hadde  følt seg så stor, så mektig. Nå følte han seg liten. Som om han ville forsvinne der ute. Kanskje ville han det også, blant alle de andre menneskene. Han visste ikke lenger. Visste ingen ting lenger.

Han hadde gått sakte, med skjelvende, usikre skritt bort til gangen. Plukket opp de gamle skoene og småløpt tilbake til stuen, med skoene hengende som et bytte fra hånden. Og nå gikk han rundt der inne med skoene godt knyttet på føttene. De var blitt litt trange, og klemte litt på tærne. Han kunne ikke skjønne om skoene hadde krympet raskere enn han, eller om han, tross alle motstridende følelser, hadde vokst?

Han kikket ut gikk gjennom en sprekk mellom de fortrekte gardinene. Det så lyst ut. Det var visst en fin dag ute.  Han kikket igjen på døren. Kanskje i dag var dagen allikevel? 

Plutselig skrev hun mer allikevel. Og det er ganskeganske sent blitt, og kanskje dette bare er trøtthetsammensurium. Men hun poster det allikevel. Patetisk? ja, kanskje.

tittelløs #2

Hun vil skrive fine ting. Om fine ting hun har observert, fine mennesker hun er heldig hun kjenner. Hun vil skrive om at hun er kald på føttene, som er krøllet under dyna, fordi nylonstrømper ikke varmer nok i en mørk vårnatt.  Hun vil skrive om dagens gåturer. Først som Bambi på isen, fordi føttene ikke var vant til å løpe i nedoverbakke i fine sko med høye heler.  Så senere, i mørket, med bestemte skritt.  Om hvordan hun lyttet til fin musikk, men samtidig klarte og observere den vakre stillheten, som bare vind i mørket kan skape. Om hvordan stillheten plutselig ble brutt av fyrverkeri. Gjentatte smell etterfulgt av sprutende farger som skar igjennom den mørke himmelen. Og om hvordan hun kikket opp og så et vell av stjerner, og en måne så smal at den nesten så ut som et skjevt smil som lyste mot henne. Om hvordan hun ikke vil sove, men bare vil nyte natten, stillheten, igjen gjemt bak et lydbilde av rolig musikk hun liker så godt. Om hvordan det er rart at fin musikk kan gjøre en melankolsk, nesten trist. At generelt alle fine ting kan det.

Hun vil avslutte sine memoarer med en konklusjon. Et poeng. Et punktum. Men akkurat det kan hun ikke finne. Det er kanskje derfor hun bare vil skrive det, men egentlig ikke gjør det. Ikke ordentlig. 

lørdag 17. april 2010

Gjør det selv, da vel.

Her er den finefine Amélie- genseren min. Og jeg tror den hjalp på fransken. 

Om du også har lyst til å lage fine Amélie-gensere, t-skjorter med andre filmer, eller kanskje en kjole med noe helt annet, kommer det en kjapp liten oppskrift på hvordan gjøre et enkelt plagg om til noe helt eget. DIY om du vil, men det blir blitt for blogg-ish for meg. 

punkt 1.
Kjøp transferark. Disse er kjøpt på panduro hvor du får en pakke med 5 ark for 139 kr, for trykk på lys tekstil, og 169 kr, for trykk til mørk tekstil. Damen i butikken trodde trykket ville bli bedre med den for mørk tekstil, men jeg kan bekrefte at den for lyst fungerte perfekt. Billig er bra!

Punkt. 2

Print ut det du trykket du vil ha med vanlig printer. Husk og stille printeren til å skrive speilvendt!
Klipp så rundt det ønskede printet. 

Punkt 3.


Stryk først plagget før du så legger trykket, med bildet ned, på plagget. Stryk med press jevnt over i ca. 3 min. Så lar du den avkjøle seg i 1 min, før du sakte og forsiktig drar av transferarket. 

Punkt 4.


Beundre dine verk.

Nå håper jeg alle vil vandre rundt i egne kreasjoner fra nå av.

fredag 16. april 2010

Tuez-moi maintenant, ou mon destin est voué.

I dag har jeg fransktentamen. Om jeg ikke dør akkurat nå vil jeg måtte lide en langsom og smertefull død. Eksakt 5 timer, om du lurte. Dette er jeg ikke forberedt på.

Men jeg har kledd på meg en lykkebringer, med noe av det fineste og franskeste jeg vet. Nemlig Amélie.

En T-skjorte med dette printet lagde jeg meg i går kveld, (hvordan og det ordentlige resultat får du se senere) og jeg føler på meg at den kommer til å hjelpe. Om ikke annet, bare ved at den gjør meg glad. 

Souhaitez moi bonne chance!

onsdag 14. april 2010

Bokbloggturneen: Vinterjenter

Jeg debuterer i dag som blogger for bokbloggturneen, med romanen vinterjenter av Laurie Halse Anderson.


"Så forteller hun det, med ord som drypper ut sammen med tranebærmuffinssmulene og kommaer dryppet i kaffen".  Slik får Lia vite at hennes tidligere bestevenninne, Cassie er funnet død, og slik begynner også romanen om Lia, som sliter med spiseforstyrrelser, som har en mor som først og fremst er lege, en far som først og fremst er professor, en stemor som ikke har peiling, og en stesøster som forguder henne.  Dette er en historie om en jente, som både er hjemsøkt av egne tanker  og av en avdød eksbestevenn, og det hele startet med en pakt hun var oppsatt på å fullføre. Hun skulle bli tynnest.

Vinterjenter er en sterk roman, som tar opp et viktig, men nokså tabubelagt tema; spiseforstyrrelser. I denne romanen blir vi kjent med Lia, som lider av nettopp dette, og vi får innblikk i hennes tanker om mat, seg selv, familien og andre. Og her har forfatteren gjort en strålende jobb. Det var så lett å bli revet med, å bli i ett med Lia. Men allikevel ble jeg skremt over tankene hennes. Det er ingen tvil om at dette er en syk person, men jeg legger ikke skjul på at det var svært interessant og se det fra den vinkelen.  Man skjønner hvor vanskelig det må være for familien og for andre kjente, og også for den rammede selv, da det hele blir en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av.

Dette er en bok som jevnt over er veldig godt skrevet, med gode sammenligninger, godt, ungdommelig språk og med en god gripeevne. Det eneste jeg kan pirke ved er at forfatteren har brukt noen virkemidler  i teksten som jeg følte ble litt for mye, og som tok oppmerksomheten vekk fra den gode flyten. Det ble litt overdramatisk rett og slett, men jeg vente meg til det etter hvert og la heller merke til hvor godt resten var. Som nevnt var tilstedeværelsen i boka svært god. Til tider så god at man får lyst til å kaste boken fra deg i fortvilelse over Lia, men du fortsetter å lese fordi du vil vite hvordan det går. Og hvordan det går har jeg ikke tenkt til å fortelle. Det må du lese og finne ut selv, for det bør du faktisk.

Om du vil vite mer om denne boken kan du sjekke gårsdagens anmeldelse hos Knirk, eller vente til i morgen, da det er Kari Hsin tur.

Ps. Siden dette var min debut lurer jeg veldig på hvordan den ble mottatt. Om det manglet noe, om noe var uklart, eller rett og slett at det var godt skrevet, så legg gjerne igjen en kommentar. :)

tirsdag 13. april 2010

I morgen...


Viser kalenderen min dette. Bak den dårlige kvaliteten skjuler det seg en notis, om at i morgen debuterer jeg som bokblogger. Følg med å bedøm. Ps. Jeg debuterer også som mobilblogger i dag. Så vet dere det.

søndag 11. april 2010

Slipp fangene fri, det er vår!

I dag, etter den obligatoriske morgensagen "Å, for ein strålande morgen" som i dag passet helt perfekt, vandret tre vårkledde musikere mot drammen by. To av dem med instrument på ryggen og på vei til øvelse, og en som bare nøt dagen hun hadde fri. Sammen nerdet vi med hvert vårt speilreflekskamera og tok fine bilder i solen.


'

På dager som dette burde det være ulovlig å sitte inne. Alle burde løpe rundt i skjørt og kjole ute, og spise is eller drikke Snapple. I hvertfall ikke sitte inne i varme øvelokaler, uten luft.Det besto dessverre resten av dagen av.

lørdag 10. april 2010

Brillefin på fred og kjærlighet

I dag kunne jeg krysse flere vårtegn av listen. 
1. Innkjøp av årets første solbriller.  
2. Årets første skole-is ute i solen




jeg vet jeg er tøff.

Jeg kan også smykke meg med kirsebær og øyenstikkere, og Peacetegn-singlet. Så i år blir sommeren basert på fred og kjærlighet.Og  hurra, hei og hopp, for ikke er det lenge til heller. Nøyaktig 72 dager, om jeg får presisere.

torsdag 8. april 2010

tittelløs


I dag er en sånn dag hvor jeg bare har lyst til å se 20tusen episoder av friends på rad, men har dumme ting som geografi, norsk og fiolinøving å gjøre. En sjelden gang, sånn som i dag, tenker jeg det må være fint å være voksen, fordi da slipper man i det minste lekser og prøver. Men egentlig vil jeg aldri slutte på skolen heller, for hva skal jeg så gjøre? Ting skal visst bare være vanskelig uansett.

tirsdag 6. april 2010

Usynlig.

I dag har jeg sett en film som fram til nå har vært relativt usynlig for meg, selv med bare seksere på terningen.
 
De Usynlige er en av de sterkeste filmene jeg har sett på lenge. Den er grusom og vakker på samme tid. Du blir satt i en posisjon hvor du ikke lenger klarer å skille hvem som er ond og hvem som er god, og hvem du i såfall skal holde med. Filmen er ispedd en fantastisk regi og orgelmusikk jeg ikke visste gikk an, noe som gjør det utrolig gode manuset, skrevet av blant annet Harald Rosenløw Eeg, som også skrev manuset til Hawaii/Oslo, hakket mer fantastisk. Men egentlig vil jeg ikke late som om jeg snakker fagprat. Jeg vil at alle skal se filmen, slik at folk da skjønner hvor vanskelig den er å beskrive, men at det lille jeg presterte likevell faller på plass. Det er verdt det.

Og pst. Hverken Ane Dahl Torp, Aksel Hennie eller Nicolai Kleve Broch er med.
Om du vil vite mer er bildene lånt fra Hjartesmil.

mandag 5. april 2010

Dark was the night

Og mens hun gikk der i den vakre, mørke natten, litt andpusten fordi hun hadde løpt av den enkle grunn at det hadde føltes så herlig, slo en tanke henne. At selv om det alltid vil være ting man savner, noe man skulle ønske man hadde, eller noe man er misfornøyd med, så er det noe hun har, som mange andre lik henne ikke har.  Og dette kan deles inn i tre enkle ord:

  Hun har valgmuligheter.

I noen korte øyeblikk gjorde dette henne lykkelig, og så ble natten atter igjen mørk.

lørdag 3. april 2010

Min påske er lastet med:


NJC! som igjen er lastet med
Fine folk.
Gode klemmer
Interessante bolker med nyttige temaer.
Kortspill
Vafler
Mer vafler, fordi man tester ut selvkomponert pålegg.
Uante mengder kaffe, fordi man også har lite søvn.
Leker hvor man står i ring.
Fine omgivelser. Spesielt nå klokken er fem og du ikke har lagt deg,
 og ikke kommer til å gjøre det heller.
Slitne folk og gitarspill.

Bergen, som også er lastet med


Sol og fargerike hus på havna.
Fine folk på toppen av fløibanen. Er man turist er man turist.
Flagg mellom hustakene
Et fint og superpraktisk Cisvhus, hvor impulsive surrehoder kunne bo for en natt.


Ellers har påsken vært for lite lastet med hyttetur, krim, bøker, solo, ski, sol og alt det ordentlige tradisjonelle. Dette skal jeg derimot prøve å gjøre noe med de siste dagene av ferien. I det minste solo-, bok- og krim -delen. Skal selvfølgelig gjennom både minst en episode og en bok av Agatha Christies Poirot. Ingen påske uten.

Ha en fortsatt herlig påske (om dere kom dere helt ned hit pga. alle de 20 tusen bildene)