Hun vil skrive fine ting. Om fine ting hun har observert, fine mennesker hun er heldig hun kjenner. Hun vil skrive om at hun er kald på føttene, som er krøllet under dyna, fordi nylonstrømper ikke varmer nok i en mørk vårnatt. Hun vil skrive om dagens gåturer. Først som Bambi på isen, fordi føttene ikke var vant til å løpe i nedoverbakke i fine sko med høye heler. Så senere, i mørket, med bestemte skritt. Om hvordan hun lyttet til fin musikk, men samtidig klarte og observere den vakre stillheten, som bare vind i mørket kan skape. Om hvordan stillheten plutselig ble brutt av fyrverkeri. Gjentatte smell etterfulgt av sprutende farger som skar igjennom den mørke himmelen. Og om hvordan hun kikket opp og så et vell av stjerner, og en måne så smal at den nesten så ut som et skjevt smil som lyste mot henne. Om hvordan hun ikke vil sove, men bare vil nyte natten, stillheten, igjen gjemt bak et lydbilde av rolig musikk hun liker så godt. Om hvordan det er rart at fin musikk kan gjøre en melankolsk, nesten trist. At generelt alle fine ting kan det.
Hun vil avslutte sine memoarer med en konklusjon. Et poeng. Et punktum. Men akkurat det kan hun ikke finne. Det er kanskje derfor hun bare vil skrive det, men egentlig ikke gjør det. Ikke ordentlig.
fint
SvarSlett