Han vandret fram og tilbake over gulvet med taktfaste, bestemte skritt. Knyttet neven hardt sammen til knokene hvitnet. Slapp taket og åpnet og lukket hånden et par ganger før han gjentok prosedyren igjen. Mumlet noen ord for seg selv, og kikket bort på døren. Døren som var blitt så stor i det siste. Som om han ville bli slukt om han gikk for nærme. Døren som ledet ut. Ut til den store byen. Landet. Verden. Ute hvor det egentlige livet befant seg. Livet som tidligere hadde virket så lokkende, og som lovet så mye for framtiden. For tiden så han ikke framover, men bakover. Tilbake til dagene da alt hadde vært enkelt. Da han hadde knyttet skoene og begitt seg ut på dagens eventyr. Han hadde følt seg så stor, så mektig. Nå følte han seg liten. Som om han ville forsvinne der ute. Kanskje ville han det også, blant alle de andre menneskene. Han visste ikke lenger. Visste ingen ting lenger.
Han hadde gått sakte, med skjelvende, usikre skritt bort til gangen. Plukket opp de gamle skoene og småløpt tilbake til stuen, med skoene hengende som et bytte fra hånden. Og nå gikk han rundt der inne med skoene godt knyttet på føttene. De var blitt litt trange, og klemte litt på tærne. Han kunne ikke skjønne om skoene hadde krympet raskere enn han, eller om han, tross alle motstridende følelser, hadde vokst?
Han kikket ut gikk gjennom en sprekk mellom de fortrekte gardinene. Det så lyst ut. Det var visst en fin dag ute. Han kikket igjen på døren. Kanskje i dag var dagen allikevel?
Plutselig skrev hun mer allikevel. Og det er ganskeganske sent blitt, og kanskje dette bare er trøtthetsammensurium. Men hun poster det allikevel. Patetisk? ja, kanskje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar