torsdag 31. mai 2012

nordover

Tomma
kilde

nå er bilen straks ferdig pakket og så begir i oss ut på en toukers bilferie, herremannen og jeg. destinasjonen vi kjører mot, er det noe lite spesifikke nordnorge. Vi ser hvor langt vi kommer, og snur når vi har lyst. på veien skal vi se fjord og fjell, flo og fjære, fisk og fugl. pluss noen familiemedlemmer og folkehøyskolekjenninger. jeg ser fram til havluft, midnattsol, turer i fjellet, og å fiske min egen middag. jeg gleder meg til å se landeveien fly bak meg, mens jeg skuer framover, eller lar håndflatene fly på luftbølgene ut av vinduet, mens jeg inhalerer duften av sjø og sol, med viten om at hvis jeg ser noe kjempefint, kan vi bare stoppe. for på denne turen er vi sjefene. vi kan gjøre hva vi vil. og alt stress og mas som gjør at drømmene mine ikke lenger er fine, det kan ligge igjen hjemme. jeg gleder meg til å ta bilder av strandblomster, av høye fjell, av teltet en fin solmorgen, av maten på primusen, av den evigvarende sommerkvelden, fugler som glir over vannflaten, og så uendelig mye mer. jeg tror det blir fint, og jeg tror det trengs akkurat nå.

men først tar jeg en mellomstopp i oslo og ser fine fhs-veninner, og drar på pitbullkonsert, ja du leste riktig, jeg skal på konsert med pitbull. adios.

onsdag 30. mai 2012

påan igjen

Untitled
det ble ingen leilighet, så drømmen om en egen lys leilighet i storbyen, med loppisfunn og koppeutstilling, kanskje en rosett i taket, byliv, parkliv og en fast sushirestaurant på hjørnet, står foreløpig på hold. tanken om at man er fryktelig liten i alt dette, er dominerende, men man kniper øyenen sammen, feller noen tårer, og starter på nytt.

jeg prøver (er ikke veldig flink, men jeg prøver) å tenke positivt. Jeg gleder meg til grilling med venner, jeg gleder meg til bilferie med herremannen. jeg gleder meg til sommerleir. jeg gleder meg til ting er i boks og jeg kan innrede, gå på oppdagelsesferd i nærområdet, men aller mest kjenne på følelsen at dette er mitt.
Så vi starter på nytt.

et sommerdøgn i musikktips

hei, her er fire utvalgte låter fra fire fantastiske album som nylig har blitt sluppet. nyt dem nå på sommeren for de er perfekte for denne årstiden, alle på hver sin måte.



Edward Sharpe & The magnetic zeroes nye album Here kom ut i dag, og jeg er så lykkelig! Det er helt fantastisk! Hele albumet og spesielt førstesporet Man on fire, skriker lange frokoster og late sommerdager. Turer i solen og bading. Jorbær og is. jeg vil hoppe av glede og danse i ring sammen med de
10 + medlemmene i bandet!
 
Everyman need a companion  av Father John Misty, er sistelåta på albumet Fear Fun. Joshua Tillman, kjent som J. Tillmann og også som tidligere trommis i et av mine favorittband Fleet Foxes, debuterer med nytt artistnavn på dette albumet som kom ut 1. mai.
denne sangen er for når man kjenner solen prikke på ryggen, mens man ligger og leser en bok på stranden. Tenker på hva man skal spise til middag, og at det egentlig hadde smakt med en is akkurat nå. men egentlig har Fear Fun en låt for alle anledninger.
Myth, debutsingelen på den nye plata til Beach House, Bloom, som kom ut 15. mai.
Perfekt for sommerkvelder hvor man kan sitte i shorts til solnedgang.

Også Sigur Rós slapp nytt album i dag, Valtari, her vist ved den nydelige låten Ég andar. 
for når solen og alle menneskene har gått, og du sitter igjen alene med tankene.

mandag 28. mai 2012

om å rømme litt og krysse fingrene

i det siste har alt som har stått i hodet mitt vært bekymringer omkring jobb og leilighet til høsten, derfor var det fryktelig deilig å kunne glemme alle sorger og bekymringer ved å rømme avgårde sammen med herremannen for å nyte solen.
 (er så sykt sint for at den veska ikke er min)
først testet vi parkliv før vi besøkte festningen, og jeg syntes det var superfint og flott med utsikt over alle båtene. også is på aker brygge, da så klart.
på et bittelite bokmarked fant vi en kokebok for barneskolen anno 1919. veldig sjarmerende med sine oppskrifter på fløyelsgrøt og andre delikatesser.
 og vips var man i båt, og sjøluften, solen som prikket kanskje litt for varmt på skuldrene, krabbefisking, selvlaget cosmopolitan, mgp, og grillmat gjorde så de siste restene med stress forsvant. og godt var det, for i lange tider har den fysisk tynget meg ned og gjort meg til en ustabil ball. men nå går det gradvis oppover. i tillegg til all solen og varmen den siste uken, har jeg i dag sendt søknad på drømmejobben som jeg fant ved en tilfeldighet, og i morgen får jeg vite om leiligheten jeg vil ha,blir min. Vi krysser fingrene for at jeg får i pose eller sekk, for jeg er fryktelig dårlig på å ikke vite.

mandag 21. mai 2012

hockeysveis fører til dårlige rim

Jeg er en fryktelig aktiv bokblogger om dagen og i dag står boken Hockeysveis fører til dårlige rim av Siw Wyller for tur. Jeg er ukens første blogger, men i morgen kan du lese om den hos Ellen.

Siv Wyllers debut handler om Lazze som er frisør, men som bare kan én klipp nemlig hockeysveisen. Han er overbevist om at hockeysveis og Lasse Stefanz er det beste på jord, og prøver hardt å være lik god på rim som den svenske helten. Dessverre begynner Lazze å rime stygt når han er nervøs, og det er slik han mistet sin kjære Gunn som han nå prøver å vinne tilbake. Boken raser gjennom hockeysveiser, en sint dame i rullestol, en skallet prest som er skremmende opptatt av kjeks, og besøk på et rosa motell med Lasse Stefanz. 

En bok med et plott som dette kan jo umulig gå galt, tenkte jeg. Dessverre viste det seg ikke helt riktig. Joda, den er artig på mange måter, men den er merkelig nok fryktelig tung å lese. Hele boken består av små korte setninger og masse gjentakelser, noe som gir en dårlig flyt når du leser. Det funker greit i avsnitt her og der, men ikke tvers igjennom. 

Muligens er dette pirk, men for meg ble det nå slik. Jeg tror allikevel boken kan være morsom  for barn mellom 9-12, i tillegg til at den er relativt lettlest.

lørdag 19. mai 2012

Arven

I dag anmelder jeg Arven av Christopher Paoilini for bokbloggturneen av Cappelen Damm, i går var det Astrid Terese og i morgen vil det komme et innlegg hos Elin

 
Med boken Arven har Cristopher Paolini klart å avslutte en fantastisk og eventyrlig serie på mesterlig vis!

Siden debuten med Eragon i 2003 for så gjennom Den Eldste (2005) og Brisingr (2008), har vi fulgt Eragon Skuggedreper og dragen hans Safira på utallige eventyr for å slå eneherskeren Galbatorix. I hele fire år måtte verden vente for å få vite hvordan det skulle gå, men dette var nok nødvendig, for i følge Paolini selv har det å skrive Arven, vært noe av det vanskeligste han noensinne har gjort.

På tross av dette er resultatet fantastisk. Maken til spenning har jeg sjeldent vært borte i! Jeg slukt side opp og side ned i denne boken, og det tok kort tid før redselen om at jeg ikke kom til å klare å fullføre de 1083 i tide, slapp taket.  Paolini trekker deg med i et fantastisk, samtidig grusomt, univers ved hjelp av den utrolig skarpe, men fargerike språkbruken. Alle beskrivelser er så tydelige, både med tanke på omgivelser, men også følelsesmessig. Spesielt forholdet mellom Safira og Eragon er fantastisk skildret. Moro var det også at forfatteren hadde valgt å tildele forskjellige kapitler til forskjellige karakterer noe det ikke var i den første boken (som er den eneste andre i serien jeg har lest), og spesielt interessant var det da Safira fikk et kapitel, selv om det tok litt tid før jeg forsto akkurat denne skriveformen.

Selve plottet og er også i tillegg til å være spennende, bra og utfyllende. Jeg får inntrykk av at ingenting er glemt her hvor alt skal avsluttes, og jeg lukket boken med en god følelse. Kanskje kunne noen momenter heller vært utelatt, ettersom boken er så stor som den er. I starten ble det noen av krigsskildringene litt vel lange, og kanskje var også avslutningsdelen noe lengre enn den strengt tatt hadde trengt å være, men alt i alt; helt fantastisk, en serie jeg er glad jeg har fått med meg. 

fredag 11. mai 2012

og ni måneder går mot slutten. har i grunn sluttet. rommet er pakket ned og nå står bare avsluttningsmiddag, klemmer og tårer for tur. jeg tror ikke jeg forstår det helt. bare kaos i hodet. jeg er trist, men samtidig så glad, for nå blir det ikke lenger lange avstander og lange tidsperioder mellom den jeg er aller mest glad i.
men det blir allikevel lange avstander mellom andre jeg er fryktelig glad i. har blitt fryktelig glad i, på så kort tid. ja, for det er kort tid. tenk, bare ni måneder, det er bare 3/4 av et år. omtrent ingenting når man har hele livet foran seg. jeg takker teknologien og tenker at dette går bra. internett, telefon, ja til og med brev.
men det er trist å tenke på at jeg ikke lenger skal holde til på biblioteket. at ikke dagen skal starte med felles frokost. at det ikke bare et steinkast unna er mennesker å prate med. jeg setter pris på stillheten, men jeg blir fort rastløs og dette kan bli en utfordring videre.
 og det er trist å pakke ned rommet. rommet som ga meg den første følelsen av selvstendighet, at jeg hadde flyttet ut. trist og ta ned bilde/postkortsamlingen fra veggen, fordi den hang på det første stedet som var mitt og bare mitt.
jeg tenker tilbake på alt man opplever på et slikt år, og jeg ser at det var så virkelig verdt det. ikke bare i opplevelser, men også i selvutvikling, for det er sant det de sier, man lærer utrolig mye om seg selv. hele tiden møter man på utfordringer  (som foreksempel fotooppgave om selvportrett) og etter et år står svaret om hvem man er kanskje litt klarere.

nå skal jeg benytte det siste døgnet på å suge til meg siste rest av folkehøyskoletilværelsen. ses på andre siden av bobla.

tirsdag 8. mai 2012

Den gamle mannen og huset


I 58 år hadde han bodd med Hulda i det lille rødmalte huset nær veien. Huset med de hvite sprossene i vinduene som avslørte porselensnips i karmene og strietapet i stuen. I 58 år hadde de sittet rundt det samme lille respatex- bordet ved kjøkkenvinduet og spist deres middag. Middagen Hulda hadde brukt ettermiddag på å lage mens han var på fabrikken. Etterpå hadde de alltid delt en sigarett til kaffen. De delte en så de ikke skulle få så dårlig samvittighet, for farlig var det vist. En kunne jo få kreft, sa de. Men nå, nå satt han alene ved slitte respatexbordet, skittent var det også blitt. Hadde vært Hulda som sto for dette óg. Han var ingen mannssjåvinist, han hadde gladelig hjulpet til, men det var jo sånn på den tida, fruen styrte hjemmet og sånn var det bare. Ja, han hadde gladelig hjulpet til, trodde han, han bare visste ikke hvordan. Han visste fremdeles ikke hvordan.
Untitled
Mens han satt der ved kjøkkenvinduet og spiste sin porsjon fjordland kjøttkaker, kikket han ut på den stadig tettere furuskogen. Der kunne han skimte hoggestabben han tidligere hadde brukt så flittig om høsten. Nei, en får heller satse på billigere strøm i år, tenkte han. Han kikket i stedet ned på føttene sine som lå godt plassert på den gamle filleryen, der alle hans avlagte skjorter hadde endt sine dager. Hun hadde en smart løsning på alt, hun.  Han gumlet videre på maten, var skuffet. Dette kan knapt kalles kjøttkaker, tenkte han.
Da han var ferdig kokte han opp kaffe på kjelen. Et år hadde sønnen spurt om han kunne trenge en kaffetrakter til jul, men da hadde han fort opp, husket han, og sagt med stolthet i stemmen at her til gards gjorde en det på gamlemåten, ikke med sånne nymotens apparater som visstnok skulle gjøre hverdagen enklere. Nei, for sånt var tull, uansett om det var kaffetrakter eller elektrisk gressklipper det sto om. En bør bruke det en har, mente han, og dessuten smakte kaffen mye bedre i kjele! Han hadde ikke sagt at det hovedsakelig grunnet i en dokumenter han hadde sett på NRK om boligbranner, der hadde de sagt at slikt stort sett oppsto fra feil på elektriske artikler. Likte ikke tanken på det, på ild, flammer, hadde aldri gjort det heller. Når de andre guttene lagde bål i skogen hadde han latt som han var tørst for å hente vann. Han så ikke på seg seg selv som feig, bare forsiktig, en egenskap som i det minste Hulda hadde verdsatt. Så han hadde reagert voldsomt da det mot hans vilje ble installert en mikrobølgeovn på kjøkkenet, slik at han skulle få varmet fjordlandmaten. Men slik ble det nå bare, og han måtte med tungt sinn innrømme for seg selv at det jo var kjekt i grunn, for hva skulle han da ha spist? Han kunne jo så vidt koke poteter. 
Coffee Da kaffen var trukket, helte han den over i et av de små porselenskrusene som vanligvis prydet hjørneskapet og satte seg tilbake ned ved bordet. Det lille bordet som plutselig ikke var så lite lenger. Fant fram en sigarett og tente den. La igjen merke til summingen fra kjøleskapet. Å, hvor det hadde plaget ham i det siste. Prøvde å glemme den ved å tenke på at det i morgen var dags for den ukentlige telefonsamtalen fra sønnen. Visste allerede hvordan den ville fortone seg. Ja, det går bra, ja. Ja, jeg husker å ta medisinene. Jada, jeg spiser.  Han kikket ned på sigaretten, så at den var kommet halvveis. Han utløste et sukk, og tok et nytt trekk. Det kan være det samme nå, tenkte han.

onsdag 2. mai 2012

Fargerike, flotte Cuba

Nå er det bare to uker igjen av folkehøyskoleåret (!) og årets høydepunkt har dessverre også passert. 16. april var vi to fagfelt som reise avgårde til Cuba og tilbrakte 10 fantastiske dager der. Forbered dere på bildebonanza. (og beklager for skitten linse, jeg har enda ikke surret meg til å gjøre noe med det)
Havanna består av så fantastisk mange vakre fasader, og jeg kan stirre og stirre på de i evigheter. De er ikke nødvendigvis vel restaurerte, men de er så fulle av sjarm.
Vi tilbrakte den første uken i Havanna og langs hele den ene siden av byen strekker Malecon seg. Dette er et fantastisk samlingspunkt! Med under en meters mellomrom mellom hverandre står cubanerne og drikker, synger, leker eller bare slapper av. Kjempespennende å observere, og en kan sitte der i timesvis å høre bølgeskvulpet fra havet. Det skal sies at gruppen over var noen av mine reisekamerater.
Cuba kan også skryte av sin egen chinatown med masser av restauranter, men dessverre opplevde vi dirkete stygg mat her, og noen i reisefølget ble fryktelig dårlige...

og nå kommer det beste: Cuba er en av de mest fargerike plassene jeg har vært på noen gang. Så utrolig mye å legge øynene på, så utrolig frisk og vakkert alt virker. Eller bedre sagt, alt er ikke vakkert, nei tvert i mot er mye falleferdig og i dårlig stand her ettersom det er et land med få ressurser, men det har så sjarm, og med sjarm blir i grunn ting vakkerrt!
også dro vi fra Havanna og til Varadero som ligger ca 2 timer unna. Dette var et helt annet Cuba, eller det var ikke Cuba, det var en materialistisk samlingsplass for palmeglade turister. Dette kunne vært et hvilket som helst charterhotell på en hvilken som helst strand, men det var ganske spennende å kjenne på kontrastene.
Puh, det var mange bilder, men jeg måtte bare dele. Cuba var et fantastisk spennende sted å besøke, og jeg vil virkelig anbefale det, men for all del ikke bare besøk turiststedene. Ta deg en tur i sidegatene, gå langs malecon på kveldstid, kjøp sigarer på svartebørsen, ah!

Håper i samme sleng at alle nyter de første tegn på at sommeren er nær :)