I 58 år hadde han bodd med Hulda i det lille rødmalte huset
nær veien. Huset med de hvite sprossene i vinduene som avslørte porselensnips i
karmene og strietapet i stuen. I 58 år hadde de sittet rundt det samme lille
respatex- bordet ved kjøkkenvinduet og spist deres middag. Middagen Hulda hadde
brukt ettermiddag på å lage mens han var på fabrikken. Etterpå hadde de alltid
delt en sigarett til kaffen. De delte en så de ikke skulle få så dårlig
samvittighet, for farlig var det vist. En kunne jo få kreft, sa de. Men nå, nå satt
han alene ved slitte respatexbordet, skittent var det også blitt. Hadde vært
Hulda som sto for dette óg. Han var ingen mannssjåvinist, han hadde gladelig
hjulpet til, men det var jo sånn på den tida, fruen styrte hjemmet og sånn var
det bare. Ja, han hadde gladelig hjulpet til, trodde han, han bare visste ikke
hvordan. Han visste fremdeles ikke hvordan.
Mens han satt der ved kjøkkenvinduet og spiste sin porsjon
fjordland kjøttkaker, kikket han ut på den stadig tettere furuskogen. Der kunne
han skimte hoggestabben han tidligere hadde brukt så flittig om høsten. Nei, en
får heller satse på billigere strøm i år, tenkte han. Han kikket i stedet ned på føttene
sine som lå godt plassert på den gamle filleryen, der alle hans avlagte skjorter
hadde endt sine dager. Hun hadde en smart løsning på alt, hun. Han gumlet videre på maten, var skuffet. Dette
kan knapt kalles kjøttkaker, tenkte han.
Da han var ferdig kokte han opp
kaffe på kjelen. Et år hadde sønnen spurt om han kunne trenge en kaffetrakter
til jul, men da hadde han fort opp, husket han, og sagt med stolthet i stemmen
at her til gards gjorde en det på gamlemåten, ikke med sånne nymotens apparater
som visstnok skulle gjøre hverdagen enklere. Nei, for sånt var tull, uansett om
det var kaffetrakter eller elektrisk gressklipper det sto om. En bør bruke det
en har, mente han, og dessuten smakte kaffen mye bedre i kjele! Han hadde ikke
sagt at det hovedsakelig grunnet i en dokumenter han hadde sett på NRK om
boligbranner, der hadde de sagt at slikt stort sett oppsto fra feil på
elektriske artikler. Likte ikke tanken på det, på ild, flammer, hadde aldri gjort det heller. Når de andre guttene lagde bål i skogen hadde han latt som han var tørst for å hente vann. Han så ikke på seg seg selv som feig, bare forsiktig, en egenskap som i det minste Hulda hadde verdsatt. Så han hadde reagert voldsomt da det mot hans vilje ble installert
en mikrobølgeovn på kjøkkenet, slik at han skulle få varmet fjordlandmaten. Men
slik ble det nå bare, og han måtte med tungt sinn innrømme for seg selv at det
jo var kjekt i grunn, for hva skulle han da ha spist? Han kunne jo så vidt koke
poteter.
Da kaffen var trukket, helte han
den over i et av de små porselenskrusene som vanligvis prydet hjørneskapet og satte seg tilbake ned ved bordet. Det lille bordet som plutselig ikke var så
lite lenger. Fant fram en sigarett og tente den. La igjen merke til summingen
fra kjøleskapet. Å, hvor det hadde plaget ham i det siste. Prøvde å glemme den
ved å tenke på at det i morgen var dags for den ukentlige telefonsamtalen fra
sønnen. Visste allerede hvordan den ville fortone seg. Ja, det går bra, ja. Ja,
jeg husker å ta medisinene. Jada, jeg spiser.
Han kikket ned på sigaretten, så at den var kommet halvveis. Han utløste
et sukk, og tok et nytt trekk. Det kan være det samme nå, tenkte han.
Å.
SvarSlett:(
Dakar.
SvarSlett