og ni måneder går mot slutten. har i grunn sluttet. rommet er pakket ned og nå står bare avsluttningsmiddag, klemmer og tårer for tur. jeg tror ikke jeg forstår det helt. bare kaos i hodet. jeg er trist, men samtidig så glad, for nå blir det ikke lenger lange avstander og lange tidsperioder mellom den jeg er aller mest glad i.

men det blir allikevel lange avstander mellom andre jeg er fryktelig glad i. har blitt fryktelig glad i, på så kort tid. ja, for det er kort tid. tenk, bare ni måneder, det er bare 3/4 av et år. omtrent ingenting når man har hele livet foran seg. jeg takker teknologien og tenker at dette går bra. internett, telefon, ja til og med brev.

men det er trist å tenke på at jeg ikke lenger skal holde til på biblioteket. at ikke dagen skal starte med felles frokost. at det ikke bare et steinkast unna er mennesker å prate med. jeg setter pris på stillheten, men jeg blir fort rastløs og dette kan bli en utfordring videre.

 og det er trist å pakke ned rommet. rommet som ga meg den første følelsen av selvstendighet, at jeg hadde flyttet ut. trist og ta ned bilde/postkortsamlingen fra veggen, fordi den hang på det første stedet som var mitt og bare mitt.

jeg tenker tilbake på alt man opplever på et slikt år, og jeg ser at det var så virkelig verdt det. ikke bare i opplevelser, men også i selvutvikling, for det er sant det de sier, man lærer utrolig mye om seg selv. hele tiden møter man på utfordringer  (som foreksempel fotooppgave om selvportrett) og etter et år står svaret om hvem man er kanskje litt klarere.

nå skal jeg benytte det siste døgnet på å suge til meg siste rest av folkehøyskoletilværelsen. ses på andre siden av bobla.