lørdag 1. desember 2012

alene i oslo

jeg sto opp i dag og så at været var fint. endelig. jeg ville gå tur, gå på kafé, drikke kaffe og skravle. noen ganger er Oslo så stort, og følelsen av at omtrent alle vennene befinner seg på andre kanter av landet, eller verden, for den saks skyld, blir så sterk. plutselig kjenner man på ensomheten, og prøver å riste den vekk fordi man vet at man ikke er det, egentlig, men allikevel så sniker den seg opp på deg.
men å sitte inne å gruble over det, blir for dumt, så jeg tok saken i egne hender og gikk ut døren, med kameraet i hånden, og tenkte at da får jeg være min egen venn. 
 jeg bare gikk ut døren uten mål og mening, og fulgte egentlig bare etter den fine himmelen.
møtte på fugler i flukt.
   the last bit of autumnfant litt høst.
sa hei til ansiktet i veggen
og endte opp med å ta kafé-besøket i picnikstil på rommet i stedet. oslo på en lørdagettermiddag er tydligvis dårlig egnet for kafébesøk. jeg leste ut det som har vært min flukt fra pensum de siste ukene. selv om dette er en roman, faktisk forfatterens debut, er det som å lese noens dagbok. masse små tekster om en ung studines møte med oslo, og kjærligheten. mye en kan kjenne seg igjen i, og herlig avkobling. anbefales!
men dette med å gjøre ting alene er egentlig veldig viktig, noe jeg skrev et feature-innlegg om tidligere i år. faktisk så føler en seg så bra etterpå, merkelig nok. det er fint å vite at man kan ha det fint på egenhånd.

ha en fin første desember, alle sammen.

onsdag 14. november 2012

lillelørdag


Noe av det beste med studenttilværelsen, er at du kan late som det er helg på en helt vanlig onsdag. At man er voksen nok til å bestemme helt selv. Så derfor starter jeg denne dagen med å sove helt til jeg våknet av meg selv, lagde flott frokost og fortærte den i samvær med en god film. Denne gangen Funny Face med Audrey Hepburn og Fred Astaire. En film med sang, dans og en happy ending, altså perfekt for en grå formiddag.

onsdag 24. oktober 2012

tankerekke

Stars and forest


følelsen av at man ikke klarer å lese fordi hjernen blir utkonkurrert av en mye sterkere følelse av å ville skrive. ønsket om et sted å kunne nedtegne svulstige adjektiver, voldsomme skildringer av enkle hendelser, og tankerekker som bunner ut i spørsmål som ingen kan svare på. finner det lettere å skrive om problemet enn noe annet. må jobbe med fantasien. en ser så mange klisjeer, ting som er oppbrukt, at man begynner å bli redd for at det ikke finnes noe originalitet igjen. selv går en rundt i et allerede skapt mønster, ennå en flyttet hit for bare et par måneder siden. er ikke lenger nervøs for trikkekontroll. en vet at billetten virker nå. er ikke lenger redd for å komme for sent, for det er bare slikt som skjer. drikker sin kaffe, spiser sin mat, ser sin serie. og dagene går. jeg kan forstå hvorfor folk leser fantasy...

mandag 15. oktober 2012

Jokeren





Etter en lang pause er jeg endelig tilbake med en  anmeldelse i samarbeid med bokbloggturneen. Denne gangen er det med den nye ungdomsromanen til Marcus Zusak, forfatteren av Boktyven. Ettersom den er en av mine personlige favorittbøker, kan du si at forventningene til denne romanen var ganske store.

Boken handler om Ed Kennedy som etter å ha hindret en raner i å flykte fra åstedet, mottar oppgaver i posten i form av setninger skrevet på essene i en kortstokk. Selve oppgavene, eller budskapene, varierer, men bunner ut i at Ed er utvalgt. «Men til hva da? Spør jeg videre. Svaret er ganske enkelt. Til å bry meg»

Det som er interessant er at på tross av at dette er en bok i en helt annen sjanger og med en helt annen målgruppe, klarer forfatteren her også å skrive en fortelling som du ikke klarer å legge fra deg. Både på grunn av historiens driv, men også ved hjelp av språkets troverdighet. Ed Kennedy, romanens hovedrolle, blir så levende for oss. Først og fremst fordi det er gjennom han historien fortelles, som romanens jeg-karakter, men også fordi karakteren er så solid sammensatt. Jeg blir ikke som leser overrumplet av typiske klisjeer, men får servert en 19- år gammel gutt jeg kan tro på.

Det er mange fine ting ved denne boken. De individuelle historiene til alle karakterene vi får møte, de avsnittene der Ed tenker, og språket endres fra røft til sårt og vakkert, skildringene av forholdet mellom Ed og hunden hans Dørvakta, de humoristiske, dog litt forvirrende øyeblikkene der Ed strekker seg ut til oss som lesere. Og ikke minst budskapet. Bokens originale tittel er The messenger, altså budbringeren, og jeg personlig synes det er merkelig at de ikke har gått for denne tittelen i den norske oversettelsen, ettersom det virker mye mer nærliggende å gå for en direkte oversettelse når handlingen i tillegg er så dominert av nettopp en budbringer. Men akkurat dette står på ingen måte i veien for at dette er en utrolig bra bok som jeg virkelig kan anbefale videre. Ut av dette kan man lese at forventningene jeg hadde i forkant ikke førte til noen skuffelse, på tross av at den ikke ligner Boktyven det grann. 

Jeg var førstemann ute denne gangen, men i morgen kan du lese en ny anmeldelse hos Myldretid.

torsdag 4. oktober 2012

Høstlunch

Noen ganger er det mest perfekte av alt, en dag uten noen planer. Ingen steder å være, ingen mennesker å møte. Sove til man våkner av seg selv. Lage god frokost mens man hører på nrk jazz, for så å spise den mens man tenker over ting en har lyst til å fylle dagen med.

I tillegg til strikking og serie- titting fant jeg ut at jeg ville bake noe godt, som jeg så skulle spise til lunch. Jeg er ingen mester på kjøkkenet, jeg er faktisk så klumsete at det stadig vekk blir rene katastrofen, men etter at jeg flyttet for meg selv har det å lage mat blitt noe jeg koser meg med. I tillegg har et eller annet husmorgen blomstret fram, så ønsket om å lage ting fra bunnen av, gjerne av ting jeg har plukket, funnet selv, er stort. Jeg ønsket derfor å kunne bruke tyttebærene vi plukket på hytta til noe mer enn bare syltetøy. Løsningen ble tyttebærscones! La meg bare på forhånd beklage bildene. jeg glemte selvfølgelig kameraet i oslo...


Scones husker man kanskje fra heimkunnskapen på barneskolen, for så lett er det. Det finnes mange oppskrifter der ute, men jeg endte opp med å blande litt, så her er den jeg brukte. Dette blir til 14 stk i vanlig rundstykkestørrelse.

3.5 dl   sammalt hvete
1 dl      store havregryn
6 dl      hvetemel
3  ts     salt
7.5 ts   bakepulver
150 g   smør
3 dl      tyttebær
6 dl      lettrømme  (jeg hadde bare 4 dl og fylte derfor på med 2 dl melk, det gikk helt fint det og.          eventuelt kan man også bruke kefir)


Man begynner ved å først ta alt det tørre i en bolle, før man putter oppi smøret delt opp i klatter. Så skal dette kjøres sammen til smøret har smuldret seg inn i resten. så tar man i rømmen, kjører dette sammen, før man til slutt putter i bærene. Etter dette er det bare å stykke opp deigen i passe store deler på en stekeplate med bakepapir. De vil ikke heve, så lag så store som du vil ha dem. Da gjenstår det å sette de midt i ovnen og la de steke på 200* i ca. 20 min.


Og voila, etter bare et lite tilbakesteg hvor kjøkkenmaskinen deiset i gulvet og det var mel overalt, og bare ett lite brannsår, fikk jeg en herlig høstlunch! Godt med ost på og et glass melk til, eller hva med å ta det med  som turmat i høstmarka? prøvprøv!

onsdag 26. september 2012

pustepause

om et par dager rømmer jeg storbyen og skal endelig få tilbragt litt tid på den mye savnede hytta. da blir det tyttebærplukk, kortspill og lesing av forhåpentligvis ikke bare pensumbøker. det blir så deilig og få puste igjen! de siste månedene har alt gått i ett, og det har vært mye nytt. og komme tilbake til et sted fylt med så mye minner, og ikke minst ro og fred, blir nok ubeskrivelig. og kanskje skal jeg ta fram kameraet som har ligget å støvet de siste månedene også. i mens kan dere jo få kikke på noen bilder fra min siste ferie.








båtferie på svenskekysten i begynnelsen av august.

mandag 17. september 2012

oslo


tiden har rast av gårde. ting jeg bekymret meg for i månedsvis var plutselig der, og viste seg overraskende nok, og gå smertefritt. på noe som virket som et sekund, klaffet alt, og siden det har jeg brukt tiden på å vende meg til dette nye livet. livet i storbyen, livet som kollektivbeboer, og ikke minst, livet som student. hver dag går jeg egentlig og fryder meg over følelsen av mestring. det å klare enkle ting som å bruke riktige kollektivobjekter for å komme meg steder. planlegge middager for så å gå og handle inn til uken. lese pensum. markere med den gule tusjen, og føle at du slik tar til deg informasjonen fysisk. sitte på lesesalen og kjenne på følelsen av at du er en av de mangemange som også sitter der og lurer på hva du skal bli når du blir stor, men av at du sitter akkurat der, føler at du er litt nærmere å bli noe. noe du kommer til å trives med.
også jobb til og med. som postbud. og det virker som det mest fantastiske fordi en går og går, og hører på musikk, og jobber samtidig. og det å gi en turist veibeskrivelser helt riktig, kjennes så flott. 
for nå bor jeg her, jeg kjenner meg hjemme.

og jeg lurer, hva driver dere med? hva har høsten bragt dere?

torsdag 26. juli 2012

leirliv


 nå har jeg vært på leir i en hel måned. jepp, en hel måned har jeg omgitt meg med over 70 mennesker fra forskjellige nasjoner, både dag og natt. jeg har opplevd mye og lært en hel del mer. jeg har lekt, jeg har sjefet folk rundt (jeg var stab), jeg har spist, jeg har planlagt, og jeg har ledd. det har vært en fantastisk måned, men akkurat nå kan jeg ikke vente på mors oppvartning og min egen seng.

tirsdag 10. juli 2012

i hengekøyestil

End. selv om været ikke helt klarer å bestemme seg, så er det likevel fult ut sommer og sommerferie. tiden for late dager, sene kvelder. timer med en god bok, eller gode samtaler. her er en liste jeg har fikset og trikset på siden sommeren så vidt startet, og nå er jeg rimelig fornøyd og kjenner at dette er slik jeg har lyst til at sommeren skal føles som. i hengekøyestil

onsdag 4. juli 2012

kjøpestopp del 2.

Hei, som noen kanskje husker startet jeg en kjøpestopp som jeg annonserte her. Tiden har flydd avgårde og og de seks månedene det skulle vare, er over.

Clothing Line Det har vært overraskende enkelt! Fordi jeg innstilte meg selv på at jeg ikke skulle kjøpe noe på så lang tid, holdt jeg meg stort sett unna klesbutikker i starten, og etter hvert ble jeg også så fokusert på den enkle tingen "trenger jeg egentlig dette" at jeg ble svært kresen. ikke en gang har jeg måttet krangle med meg selv over et klesplagg  "jeg bare måtte ha". jeg har heller ikke funnet ting som jeg har gledet meg til å kjøpe når kjøpestoppet er over. dette har rett og slett gått som en drøm.

så derfor fortsetter jeg. fortsetter helt til det kommer noe jeg faktisk trenger. dette er jeg fornøyd med, og ikke minst er lommeboken min fornøyd. og for all del: sleng dere på! jeg har opplevd dette som fryktelig lærerikt og det er absolutt å anbefale!

torsdag 28. juni 2012

morgengry


Untitled jeg står opp klokken 06.00, og idet jeg beveger meg ut i gangene er jeg akkurat passe våken til å kjenne på stillheten og roen et tomt lokale fører meg seg. tanken på at andre sover og at dette nå er mitt og bare mitt for en liten stund, er forunderlig tilfredsstillende. det er noe helt spesielt over den følelsen en tidlig morgen gir. på tross av at søvnen fremdeles sitter litt i, er det som om sansene er mer skjerpet. det er på denne tiden av døgnet musikk og en bok virkelig gjør seg gjeldende. plutselig forstår jeg sammenhenger i boken jeg på et annet tidspunkt ikke ville registrert. kan ta meg øyeblikk hvor jeg kikker tomt ut i luften mens tankebrikker kobles sammen. følelsen er så sterk at det danner et virtuelt bilde av puslebrikker som danner et motiv.


det hele slukes ned med en stor kopp kaffe. 
og så, sakte men sikkert, kan resten av verden våkne. jeg har fått mitt øyeblikk.

mandag 25. juni 2012

nordnorsk etterskjelv - lofoten

 sa hadet til bodø og hoppe på fergen til moskenes. klare for det lofoten ville bringe til bilferien vår.
på fergen speidet jeg etter hval, ettersom pappa fortalte at de hadde sett mange da de tok samme turen for noen år siden, men jeg så til min store skuffelse ingen. men jeg fikk ihvertfall sett fisk i hopetall, om enn ikke helt levende. noe av det første som møtte oss da vi la til i moskenes på lofoten, var nemlig rader på rader med det som skulle bli tørrfisk. og den noe spesielle, men allikevel friske, lukten slo i mot oss i det vi gikk i land. akkurat slik jeg hadde sett for meg lofoten skulle være!

spesielt å være omringet av to så mektige elementer som fjell og hav på en gang. kunne spasere ned til havet og på to kast få frokost til dagen etter pluss et fantastisk måkeshow på kjøpet. og å våkne klokken to på natten av at det høres ut som om teltet skal blåse til havs, og at det fremdeles er lyst ute.
og på tross av mye vind og regn, så fikk vi se en hel del fine og flotte ting. vi og de tyske bobilturistene. ja, for vi var ordentlig turister og gikk der vi burde gå og tok bilder der vi burde ta bilder, men de synes jeg liksom aldri blir like fine. også tenkte vi på hvor utrolig flott det må være for folk fra tyskland og danmark å få se landskap som dette, og at flesteparten av de som allerede bor i dette herlige landet, heller aldri får sett det, fordi det visstnok er mer spennende og eksotisk å ligge på en strand i hellas. da kjente vi oss som flott norsk ungdom, og spaserte litt rankere i vinden.
også besøkte vi henningsvær  (som torsken i sangen jeg gikk konstant med på hjernen under hele oppholdet) og sov i et av stedet eldste fiskevær, med rutet kreppsengetøy, en gammel radio og koselige gardiner. spiste nydelig fiskesuppe som seg hør og bør, og så solen fremdeles skinne klokken tolv om natten.

og denne ferien var akkurat det som trengtes. en liten virkelighetsflukt på tross av at den jo var høyst virkelig. stresset slapp taket og jeg ble igjen mitt gamle selv. da jeg kom tilbake var ting blitt satt i perspektiv og var ikke lenger like skumle. og det gikk det jo bra til slutt, for det gjør jo egentlig alltid det. en bare glemmer det litt, dessverre.