nordnorsk etterskjelv - lofoten

 sa hadet til bodø og hoppe på fergen til moskenes. klare for det lofoten ville bringe til bilferien vår.

på fergen speidet jeg etter hval, ettersom pappa fortalte at de hadde sett mange da de tok samme turen for noen år siden, men jeg så til min store skuffelse ingen. men jeg fikk ihvertfall sett fisk i hopetall, om enn ikke helt levende. noe av det første som møtte oss da vi la til i moskenes på lofoten, var nemlig rader på rader med det som skulle bli tørrfisk. og den noe spesielle, men allikevel friske, lukten slo i mot oss i det vi gikk i land. akkurat slik jeg hadde sett for meg lofoten skulle være!

spesielt å være omringet av to så mektige elementer som fjell og hav på en gang. kunne spasere ned til havet og på to kast få frokost til dagen etter pluss et fantastisk måkeshow på kjøpet. og å våkne klokken to på natten av at det høres ut som om teltet skal blåse til havs, og at det fremdeles er lyst ute.

og på tross av mye vind og regn, så fikk vi se en hel del fine og flotte ting. vi og de tyske bobilturistene. ja, for vi var ordentlig turister og gikk der vi burde gå og tok bilder der vi burde ta bilder, men de synes jeg liksom aldri blir like fine. også tenkte vi på hvor utrolig flott det må være for folk fra tyskland og danmark å få se landskap som dette, og at flesteparten av de som allerede bor i dette herlige landet, heller aldri får sett det, fordi det visstnok er mer spennende og eksotisk å ligge på en strand i hellas. da kjente vi oss som flott norsk ungdom, og spaserte litt rankere i vinden.

også besøkte vi henningsvær  (som torsken i sangen jeg gikk konstant med på hjernen under hele oppholdet) og sov i et av stedet eldste fiskevær, med rutet kreppsengetøy, en gammel radio og koselige gardiner. spiste nydelig fiskesuppe som seg hør og bør, og så solen fremdeles skinne klokken tolv om natten.

og denne ferien var akkurat det som trengtes. en liten virkelighetsflukt på tross av at den jo var høyst virkelig. stresset slapp taket og jeg ble igjen mitt gamle selv. da jeg kom tilbake var ting blitt satt i perspektiv og var ikke lenger like skumle. og det gikk det jo bra til slutt, for det gjør jo egentlig alltid det. en bare glemmer det litt, dessverre.