Arven

I dag anmelder jeg Arven av Christopher Paoilini for bokbloggturneen av Cappelen Damm, i går var det Astrid Terese og i morgen vil det komme et innlegg hos Elin

 

Med boken Arven har Cristopher Paolini klart å avslutte en fantastisk og eventyrlig serie på mesterlig vis!

Siden debuten med Eragon i 2003 for så gjennom Den Eldste (2005) og Brisingr (2008), har vi fulgt Eragon Skuggedreper og dragen hans Safira på utallige eventyr for å slå eneherskeren Galbatorix. I hele fire år måtte verden vente for å få vite hvordan det skulle gå, men dette var nok nødvendig, for i følge Paolini selv har det å skrive Arven, vært noe av det vanskeligste han noensinne har gjort.

På tross av dette er resultatet fantastisk. Maken til spenning har jeg sjeldent vært borte i! Jeg slukt side opp og side ned i denne boken, og det tok kort tid før redselen om at jeg ikke kom til å klare å fullføre de 1083 i tide, slapp taket.  Paolini trekker deg med i et fantastisk, samtidig grusomt, univers ved hjelp av den utrolig skarpe, men fargerike språkbruken. Alle beskrivelser er så tydelige, både med tanke på omgivelser, men også følelsesmessig. Spesielt forholdet mellom Safira og Eragon er fantastisk skildret. Moro var det også at forfatteren hadde valgt å tildele forskjellige kapitler til forskjellige karakterer noe det ikke var i den første boken (som er den eneste andre i serien jeg har lest), og spesielt interessant var det da Safira fikk et kapitel, selv om det tok litt tid før jeg forsto akkurat denne skriveformen.

Selve plottet og er også i tillegg til å være spennende, bra og utfyllende. Jeg får inntrykk av at ingenting er glemt her hvor alt skal avsluttes, og jeg lukket boken med en god følelse. Kanskje kunne noen momenter heller vært utelatt, ettersom boken er så stor som den er. I starten ble det noen av krigsskildringene litt vel lange, og kanskje var også avslutningsdelen noe lengre enn den strengt tatt hadde trengt å være, men alt i alt; helt fantastisk, en serie jeg er glad jeg har fått med meg.