Hei, liv. Hvor ble du av?

Det var en gang vi to hadde det fint sammen. Vi levde i harmoni, på en måte. Jeg hadde tid til så mangt, og jeg trodde jeg fikset alt. Nesten. Vel, de tankene er på sin egen vei ut av bilderamma. Da jeg satt fire timer med lekser i går, og tenkte med meg selv at det var lenge siden jeg hadde dratt på kafé med venner etter skolen, at jeg hadde vært med folk fra klassen, at jeg i det hele tatt ikke hadde dratt rett hjem for å øve på prøve, gjøre lekser etc. Da forstod jeg at du hadde rømt. Kjære liv, jeg savner deg, kan du ikke komme tilbake? I det minste sende et postkort og minne meg på hvordan det engang var? Men når jeg tenker meg om.. snart får jeg jobb også og da er du vel borte for godt. Jeg tror jeg er en smule selvdestruktiv, kanskje? 


slang med et emobilde på kjøpet.