Hun finner fram den fine koppen, den med farger på, og heller i den varme kaffen. Opp fra koppen stiger vanndamp og rommet fylles av den velkjente lukten av kaffe. Lukten hun husker å alltid ha elsket, selv da hun var for liten til selv å like kaffe. Hun kikker ut av vinduet og ser verden og livet, i folk som passerer forbi. Suser av gårde, som Lars Lillo Stenberg synger. Hun ser på folk hun tror hun vil være, og folk hun tror hun er glad hun ikke er. Mens hun sitter der går tankene hennes fram og tilbake i tiden, og hun har tusenvis av spørsmål, men enda ingen svar.Om alt. Hun lurer på om hun en dag vil få svar på noe. Litt klarhet.
På gaten har mylderet stilnet, bare en og annen person vandrer med hurtige skritt forbi. Hun strekker seg mot kaffekoppen, men den er ikke lenger varm. Hun fortsetter å kikke lydløst ut av vinduet, med kopp kald kaffe ved sin side.
Fint og stemningsfullt skrevet.
SvarSlett