Dorian Gray.

I høst var jeg på et loppemarked og hamstret bøker for ca. ingenting. Etter mange runder fram og tilbake blant alle titlene, lyste plutselig denne opp for meg. Tittelen hadde jeg hørt så mange ganger før og jeg skjønte jeg ikke hadde annet valg enn å ta den med meg. Det var heller ikke så vanskelig da den i tillegg var forferdelig fin å se på også.

Utenpå har den forgylte sider i tillegg til alle de fine mønstrene. Også bokmerke da.

 Etter man blar om den fantastiske gullmønstrede innsiden får man møte forfatteren, Oscar Wilde.

Og etter hvert hans forord:
(...) Tanken og språket er kunstnerens instrumenter i kunsten. Synden og dyden er kunstnerens stoff. Når det gjelder form, er musikerens kunst modellen for alle kunstarter. Når det gjelder følelse, er skuespillerens kunst modellen. 
     All kunst er på samme tid både overflate og symbol. De som går under overflaten, gjør det på eget ansvar. I realiteten er det tilskueren, ikke livet, kunsten gjenspeiler. 
    Meningsforskjell om et kunstverk viser at verket er nytt, mangfoldig og levedyktig.
    Når kritikerne er uenige, er kunstneren i balanse med seg selv.
    Vi kan tilgi at en mann skaper noe nyttig, sålenge han ikke beundrer det. Den eneste unnskyldning for å skape noe unyttig, er at man beundrer det grenseløst.
   All kunst er helt unyttig. 


 Jeg tør påstå det i blant er greit å dømme boken på omslaget.