torsdag 7. april 2011

gåtur.

med lukkede øyne spaserer man midt i veien. tar skritt for skritt mens man kjenner vinden blåse friskt i ansiktet. kjenner man fryser litt, men at det antagelig er fordi man kun har en tynn vårjakke på, og det at det tross alt er en vårjakke, og at det er sesongen for slikt, gjør det helt ok å fryse litt . og mens man går der ute i mørket, så endelig, på den korte passasjen fra et hus til et annet, får man tid og rom til å tenke. senke skuldrene  og la tankene flyte omkring. lukke seg fra omverden med musikken på øret og øynene lukket. Undrer seg over hvorfor man alltid bøyer hodet oppover når man går med lukkede øyne, akkurat som man instinktivt tror sansene fungerer bedre med et åpent ansikt. eller er det rett og slett følelsen av velbehag som gjør det? vinden som stryker mot kinnet, den skrekkblandede fryden man får ved å ikke ha kontroll. smiler av at man for første gang på en liten stund, er helt uten stress inni seg, og at i morgen, litt utpå dagen, vil man være ferdig med det aller værste. vel, i det minste for en god stund. teller sakte til tjue og fryder seg over at man fremdeles er midt i veien i det man åpner igjen øynene.

2 kommentarer:

  1. Wow, utrolig bra skrevet! Jeg kjenner meg virkelig igjen... nydelig.

    SvarSlett