Boken handler om Jamie, eller James, som nettopp har fylt ti år. Søsteren hans Rose ble drept i et terroristangrep for fem år siden og nå flytter Jamie, den alkoholiserte faren og tvillingsøsteren til Rose, Jas, ut av London etter at moren stakk av med Nigel fra støttegruppen. Nei, det er ikke så greit å være Jamie, men det hjelper å være Spiderman og ha en med-superhelt på laget, M-jenta.
Først syntes jeg boken var svært tung å komme videre i; jeg følte handlingen spilte for mye på velbrukte klisjeer, og språket var ikke spesielt godt. Boken er skrevet i jeg-synsvinkel sett fra Jamie, men jeg slet med å tro på hovedkarakteren. I det ene øyeblikket hadde han en ti-årings tanker om fotball, mens i det neste kunne han komme med setninger som "og i et tusendels sekund følte jeg håp", eller "og stillheten vedvarte". Dette er ikke ord og setninger jeg tror en tiåring ville ha formulert selv. I tillegg ble første eksempel, altså formuleringen "et tiendels sekund" gjentatt så altfor mange ganger.
Men utover i boken bedret alt dette seg, handlingen tok seg godt opp, den ble faktisk så interessant at jeg holdt på å glemme å gå av bussen. I tillegg følte jeg at språket også ble bedre. Noe av det jeg likte best med boken var skildringen av forholdet mellom bror og søster og venn og venninne, men aller mest skildringene av en sønns indre strid mellom å ære sin far, og å gå sine egne veier og holde på den muslimske venninnen han har blitt så glad i.
Alt i alt vil jeg si at jeg nok skulle ønske boken var skrevet med et jevnt over bedre språk, men at den allikevel virkelig fortjener å blir lest!
ps. er lenge siden jeg har skrevet anmeldelse nå, så om det er noen synspunkter er det bare å legge igjen en kommentar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar