Et lite ord om lykke.

I et kollektiv gjennomstrømmet av krefter fører enhver vei til et godt mål, så sant man ikke nøler og teller på knappene for lenge. Målene er kortsiktige, men også livet er kort; dermed får man et maksimum av resultater ut av det, og mer behøver ikke et menneske for å være lykkelig, for det man når, former sjelen, mens det man vil, uten at det går i oppfyllelse, bare forkvakler den; lykken avhenger svært lite av hva man vil - det det kommer an på er å nå det. 

- Robert Musil, Mannen uten egenskaper, Bind 1 (s.28)

Med andre ord er det lettest å finne lykken i de små hverdagslige tingene. Som å sette seg som mål å ha en fin frokost. Glede seg til morgenkaffen og bli glad når solen treffer koppen og lager skyggemønstre på bordet.

Ha en fin helg, alle!

lysglimt

I dag har jeg allerede:
- Levert oppgave om Peer Gynt! Jeg og Peer har et noe anstrengt forhold nå.
- Kjøpt konsertbilletter til meg og mor for å se Moddi i mars!
- Og mimret over den fine bursdagfeiringen i trondhjem. Hvor jeg så venner jeg ikke har sett på altfor lenge og fikk en oppvaskkost i gave.

Resten av dagen skal jeg:
- vaske hus og høre på podcasts.
- på bibliotekvandring
- lese masse Proust.
- Kafé.
- Taco?

Ser ut til å bli en rimelig bra dag!

Rømningsforsøk

Det er rart det der, og plutselig bare være deg igjen. Og ha så mye tid du ikke vet hva du skal fylle med. Tid alle sier de ikke har, men du har plutselig for mye. Og du går rundt i en boble og vet ikke hva du vil, hva du tenker, hva du føler. Og du er sint og frustrert for du trodde du visste hvordan det var. Du har sett filmene, du har lest bøkene, men det er ikke sånn. Ingen sier hvordan det er. Egentlig. Jeg tror ikke det. Og plutselig har du bursdag og du orker ikke være her, og du drar til en annen by så du kanskje kan ha det litt fint allikevel, på en dag du vanligvis forguder. Men du vet ikke det, for det har ikke skjedd enda, og alt du tenker på er at du er feig. At du rømmer. Og det er det du gjør hele tiden. Tar konstante omveier. Sniker deg forbi. Leser på trikken så du kan unngå blikkontakt med alle og én.

Men uansett hvor mye du sniker, lister, gjemmer deg, så kommer dagen der du, før du rekker å reagere, står ansikt til ansikt. Og armen din reiser seg og vinker, og du forstår ikke hvorfor du gjør akkurat det. Men det gjorde du. Og etterpå renner tårene, og de stopper ikke selv om du legger deg ned på yogamatten i et rom fult av mennesker. Men du fortsetter å puste, og det slipper taket bittelitt. Men de som sa at man fint kan være venner, tror jeg løy. Å stå ansikt med en som en gang var alt, men ikke lenger er det. Er vondt. Forvirrende og vondt. Så du fortsetter å rømme.

Ut

Mange bokstaver i en rekke danner ord. Mange ord i rekke danner en setning. Og flere setninger i rekke danner kanskje en mening. Men hva er meningen? Nei, det vet ingen. 

Dette tenkte hun på da hun tok på seg gummistøvlene og vandret ut i verden. Vel, verden var kanskje det hun ønsket det skulle være, men egentlig så var det bare ut til skogen. Det var det nærmeste hun kom en annen verden enn den hun hadde hjemme. I det lille huset på toppen av bokken. Blant mor, far, og en katt. Opp en trapp og inn i det innerste rommet til venstre i huset, med ett vindu som hadde utsikt mot skogen. Alle timene hun satt ved skrivebordet foran vinduet var det den utsikten hun drømte seg bort i. Alle veier fører til rom, sier de. Vel, Da ligger de vel bak den skogen da, kanskje.

Så sa hun hadet til katten og satte i vei. 

en liste bare.

Denne høsten har vært fryktelig tung og føltes uendelig lang. Det som tidligere har vært min favorittårstid har i år gått gjennom alle sine forandringer uten at jeg har klart å fryde meg over dem. Men jeg prøver, og her kommer derfor en liste over fine ting jeg har gjort.

- Sett Harold and Maude. Denne får meg alltid til å smile og å se litt lysere på livet. Maude er fantastisk, og litt som henne håper jeg en gang å bli.

- Laget pizza som så ut som om den kan rett fra Vila Paradisio. og sånn smakte den også.

- Besøkt ekebergparken i solskinn

- Lest i og til slutt lest ut Min kamp 2. Knausgård er så vist ikke oppskrytt, om du spør meg. jeg er helfrelst!

- Gått på vettakollen og fått sett hele oslo fra oven. Også dette i strålende sol.

- Spist mang en vaffel på Uglebo på blindern.

- Prøvd Yin yoga.

- Strikket en del.

- Fulgt spent med på Broen hver mandag.

- Vært på radioresepsjonen show! Dessverre ikke premiereshowet med frieri og det hele...

- Endelig fått testet ut atmosfæren på den nye united bakeriesen på Sofies plass. fryktelig koselig.

- Fått opptil flere fungerende kollokviegrupper.

- Fagene jeg tar i år er interessante, og jeg er ikke helt klar til å bli ferdig med alle.

- Jenteonsdag med medstudiner.


Det var da noe i hvertfall, men kjanskje har du der ute et tips til noe annet fint som kan testes ut kanskje? Alt fra matrett, til film, bok, eller hva med et fint tur-tips? :)

et lite vink

hei. jeg ville bare si at jeg fremdeles finnes. at jeg ikke har druknet i hverdagen, men at jeg fremdeles svever rundt her. prøver å holde meg på overflaten.

har ikke rørt kameraet på måneder, men sist søndag dro jeg det med, og det viste seg som den mest perfekte dagen og tidspunktet jeg kunne å ha besøkt den beryktede ekebergparken på. for et vær, for et lys og for noen farger. (og noen skulpturer da, selvsagt).

sommeren jeg sykler

jeg minnes tilbake til solfylte somre, da man slang sekken med badetøy på ryggen, før man slang seg selv på sykkelen og raste ned de lange bakkene mot vannet, mens man utfordret seg selv til ikke å bremse, fordi det var om å gjøre å komme først ned. i blant ble det knall og fall, men også skrubbsår på knærne og skorper på albuene hører de gode sommerminnene til. så badet man hele dagen, før man til slutt vendte nesen hjem når det nærmet seg middag. da trillet man sykkelen opp bakkene som nå gikk oppover, mens man snakket om ditt og datt, og når man skulle møtes dagen etter for å gjøre akkurat det samme om igjen. og om igjen og om igjen hele sommeren igjennom.

så ble man eldre og man fikk busskort. Da benyttet man anledningen til å dra lenger unna og sykkeltur og svaberg, ble byttet ut med sladder mellom bussetene og sand. Sykkelen den ble mindre og mindre brukt for avstandene ble lengre og lengre.

Men da jeg flyttet lengst unna, begynte behovet å melde seg igjen. Da våren meldte sitt inntog etter en lang vinter med bussturer så korte at kun en side eller to ble fortært, begynte savnet etter den gamle tohjulingen å vokse. Selv om det ikke er badetøy i sekken jeg slenger på ryggen, sykler jeg nå hver dag. Kjenner igjen på den enkle friheten fart kan skape. Nyter lyden av hjul mot grus, spinningen i eikene, eller aller helst musikken fra høretelefonene. Lytter litt for høyt, i det jeg suser nedover, gjerne fortere enn bilene, for reglene er ikke de samme for oss. Skjener inn i svingene, velger selv veien. Er det for mye trafikk, eller faretruende trikkeskinner, smetter man grasiøst over på fortauet, og er herre over veien, også her. Kjører sikksakk mellom de spaserende menneskene, dukker for lavhengende løvtrær og glir over et gangfelt. Nyter følelsen av vind i håret, og den noe kjølige luften på lårene i det man farer inn i en ny dag. Og blåmerkene og skrubbsårene er på nytt en del av meg.

For dette er sommeren jeg sykler.