onsdag 1. september 2010

om det å lytte og føle at man gjør noe godt for noen.

Det er mørkt og jeg venter på bussen. Plutselig kommer en mann bort, han har knekk i knærne og mumler, men alt han lurer på er om jeg har fyr. Beklager sier jeg, og da sier han at det ikke er noe å beklage for, men at det er hyggelig jeg sier det. Det er så mange andre som bare går, ikke viser respekt og så spør han på om fyr på ny, til to gutter denne gang og de beviser akkurat dette. Han fortsetter og prate, sier han bare liker å snakke med mennesker, vil dem ikke noe vondt. Jeg lytter. Han spør meg om min mening om det var galt at han tok en hjelm han fant på gaten. Den ville bare ha blitt ødelagt av noen uansett, og den passet visst perfekt til sønnen hans. Ja, sa jeg. Da var det nok greit av deg å ta den. Han smilte. Forteller meg om at han i seks år var nykter, men at det plutselig gikk nedenom og hjem. Han hadde planer, hadde begynt å ta opp fag og greier, men så gikk det bare ikke slik. Det var synd tenkte jeg, men sa det ikke.

Det er rart det, hvordan livene til folk kan endres, om generelt andre menneskers liv. Jeg tror det var godt for han å snakke, og jeg synes det var spennende å lytte. Man burde gjøre det oftere.

1 kommentar:

  1. Herregud, så pent skrevet Eirin. Det var vondt og fint og vakkert og smertefullt på en og samme gang. Jeg tar av meg hatten for deg!

    SvarSlett