En lekeplass?

Om kvelden sitter faren på sengekanten, han lener seg mot Nikolaj og sier i mørket, med en stemme som lyder som stemmen til en nyhetsoppleser:

Hele verden er en lekeplass, vet du.

Da faren er gått ut ligger Nikolaj og tenker på lyden fra stemmen hans og på det faren har sagt,

og  jo mer han tenker på at verden er en lekeplass, dess vanskeligere er det å sove.

 -Nikolaj Frobenius,Teori og praksis.

Jeg kjenner meg igjen i lille Nikolaj. De sier livet er en lek, at vi har en verden fylt med muligheter, men så fort jeg tenker på hvor stor den er og hvor mange muligheter som faktisk finnes der ute, vil jeg helst gjemme meg. Jeg føler meg så liten. Jeg har visstnok mulighet til å utrette alt, oppleve alt, lære alt, og ikke skal det være skummelt eller ut av tvang heller, men det skal være fordi jeg selv vil og kan det. Men hva om jeg ikke vet hva jeg vil nettopp fordi mulighetene er så mange?

For valgene er mange og hele tiden må vi ta noen over de mulighetene vi har foran oss. Valg som fører til hvem vi blir og som kan gi en pekepinn på hvem vi er. Og det er dette som er skummelt. Jeg vet  overhodet ikke hvem jeg vil bli og jeg vet nok ikke helt hvem jeg er heller. Følelsen av at jeg i bunn og grunn har alt i meg til å utrette noe slår motsatt ned på meg. Det gjør at jeg ikke utretter noen ting enten i ren apati, eller i frykt for å feile. For tenk om hun feiler, tenk om hun ikke er god nok, hun som har fått tildelt alle disse muligheten. Tenk om valget hun tar er feil?

Det er ikke bare en lek. En lekeplass en kan boltre seg rundt i. Det er så stort, det blir for mye. For hvor er jeg om et år? Fem?  Ti? Så utrolig mange muligheter og så mange valg som må tas. Og jeg bare...  vet ikke...

Når slike tanker kommer er det også for meg vanskeligere og sovne. 

(teori og praksis er forøvrig også en veldig bra bok og filmen Sønner av Norge er basert på den)