tankerekke

følelsen av at man ikke klarer å lese fordi hjernen blir utkonkurrert av en mye sterkere følelse av å ville skrive. ønsket om et sted å kunne nedtegne svulstige adjektiver, voldsomme skildringer av enkle hendelser, og tankerekker som bunner ut i spørsmål som ingen kan svare på. finner det lettere å skrive om problemet enn noe annet. må jobbe med fantasien. en ser så mange klisjeer, ting som er oppbrukt, at man begynner å bli redd for at det ikke finnes noe originalitet igjen. selv går en rundt i et allerede skapt mønster, ennå en flyttet hit for bare et par måneder siden. er ikke lenger nervøs for trikkekontroll. en vet at billetten virker nå. er ikke lenger redd for å komme for sent, for det er bare slikt som skjer. drikker sin kaffe, spiser sin mat, ser sin serie. og dagene går. jeg kan forstå hvorfor folk leser fantasy...

Jokeren

Etter en lang pause er jeg endelig tilbake med en  anmeldelse i samarbeid med bokbloggturneen. Denne gangen er det med den nye ungdomsromanen til Marcus Zusak, forfatteren av Boktyven. Ettersom den er en av mine personlige favorittbøker, kan du si at forventningene til denne romanen var ganske store.

Boken handler om Ed Kennedy som etter å ha hindret en raner i å flykte fra åstedet, mottar oppgaver i posten i form av setninger skrevet på essene i en kortstokk. Selve oppgavene, eller budskapene, varierer, men bunner ut i at Ed er utvalgt. «Men til hva da? Spør jeg videre. Svaret er ganske enkelt. Til å bry meg»

Det som er interessant er at på tross av at dette er en bok i en helt annen sjanger og med en helt annen målgruppe, klarer forfatteren her også å skrive en fortelling som du ikke klarer å legge fra deg. Både på grunn av historiens driv, men også ved hjelp av språkets troverdighet. Ed Kennedy, romanens hovedrolle, blir så levende for oss. Først og fremst fordi det er gjennom han historien fortelles, som romanens jeg-karakter, men også fordi karakteren er så solid sammensatt. Jeg blir ikke som leser overrumplet av typiske klisjeer, men får servert en 19- år gammel gutt jeg kan tro på.

Det er mange fine ting ved denne boken. De individuelle historiene til alle karakterene vi får møte, de avsnittene der Ed tenker, og språket endres fra røft til sårt og vakkert, skildringene av forholdet mellom Ed og hunden hans Dørvakta, de humoristiske, dog litt forvirrende øyeblikkene der Ed strekker seg ut til oss som lesere. Og ikke minst budskapet. Bokens originale tittel er The messenger, altså budbringeren, og jeg personlig synes det er merkelig at de ikke har gått for denne tittelen i den norske oversettelsen, ettersom det virker mye mer nærliggende å gå for en direkte oversettelse når handlingen i tillegg er så dominert av nettopp en budbringer. Men akkurat dette står på ingen måte i veien for at dette er en utrolig bra bok som jeg virkelig kan anbefale videre. Ut av dette kan man lese at forventningene jeg hadde i forkant ikke førte til noen skuffelse, på tross av at den ikke ligner Boktyven det grann. 

Jeg var førstemann ute denne gangen, men i morgen kan du lese en ny anmeldelse hos Myldretid.

Høstlunch

Noen ganger er det mest perfekte av alt, en dag uten noen planer. Ingen steder å være, ingen mennesker å møte. Sove til man våkner av seg selv. Lage god frokost mens man hører på nrk jazz, for så å spise den mens man tenker over ting en har lyst til å fylle dagen med.

I tillegg til strikking og serie- titting fant jeg ut at jeg ville bake noe godt, som jeg så skulle spise til lunch. Jeg er ingen mester på kjøkkenet, jeg er faktisk så klumsete at det stadig vekk blir rene katastrofen, men etter at jeg flyttet for meg selv har det å lage mat blitt noe jeg koser meg med. I tillegg har et eller annet husmorgen blomstret fram, så ønsket om å lage ting fra bunnen av, gjerne av ting jeg har plukket, funnet selv, er stort. Jeg ønsket derfor å kunne bruke tyttebærene vi plukket på hytta til noe mer enn bare syltetøy. Løsningen ble tyttebærscones! La meg bare på forhånd beklage bildene. jeg glemte selvfølgelig kameraet i oslo...

Scones husker man kanskje fra heimkunnskapen på barneskolen, for så lett er det. Det finnes mange oppskrifter der ute, men jeg endte opp med å blande litt, så her er den jeg brukte. Dette blir til 14 stk i vanlig rundstykkestørrelse.

3.5 dl   sammalt hvete
1 dl      store havregryn
6 dl      hvetemel
3  ts     salt
7.5 ts   bakepulver
150 g   smør
3 dl      tyttebær
6 dl      lettrømme  (jeg hadde bare 4 dl og fylte derfor på med 2 dl melk, det gikk helt fint det og.          eventuelt kan man også bruke kefir)

Man begynner ved å først ta alt det tørre i en bolle, før man putter oppi smøret delt opp i klatter. Så skal dette kjøres sammen til smøret har smuldret seg inn i resten. så tar man i rømmen, kjører dette sammen, før man til slutt putter i bærene. Etter dette er det bare å stykke opp deigen i passe store deler på en stekeplate med bakepapir. De vil ikke heve, så lag så store som du vil ha dem. Da gjenstår det å sette de midt i ovnen og la de steke på 200* i ca. 20 min.

Og voila, etter bare et lite tilbakesteg hvor kjøkkenmaskinen deiset i gulvet og det var mel overalt, og bare ett lite brannsår, fikk jeg en herlig høstlunch! Godt med ost på og et glass melk til, eller hva med å ta det med  som turmat i høstmarka? prøvprøv!