Jeg leste i en bok her om dagen noe som fikk meg til å tenke på et dilemma.
Det handlet om et par som hadde mistet sin datter. Letemannskaper lette overalt men de fant henne ikke. Foreldrene fryktet det verste, og de bar om seg med sorg og smerte. Plutselig får de beskjeden om at datteren er funnet. De blir jublende glade. Hopper i hverandres armer, ler og gråter om hverandre av pur lykke. Men så viser det seg at det var en feil, jenta var ikke deres, og datteren deres hadde blitt observert flytende i isvannet med ansiktet ned. Foreldrene var nå ekstremt ulykkelige, sinte, følte de var blitt holdt for narr. Og sorgen tok over for lykken som tidligere hadde funnet sted.
Men, og nå er resten sitert fra boken, var ikke denne misforståelsen en gave? Hadde de ikke fått innvilget et ekstra øyeblikk av lykke, før sannheten ødela dem? Var ikke døden blitt utsatt, og i dette øyeblikket levde de kanskje sterkere og tydeligere enn noen gang? Burde de ikke heller være takknemmelige, for sorgen har ikke tilbakevirkende kraft. Øyeblikket de trodde datteren levde er fremdeles sant.
Fra boken Saabye Cirkus av Lars Saabye Christensen
Hva tenker du om dette?
jeg vet neimen ikke om jeg kan svare selv jeg, jeg tror også jeg vill ha følt meg lurt, levd på en lykke som ikke føltes sann. Men som det blir sagt her, så er det jo nettopp det den har vært. For som forfatteren nevner, er nok dette det lykkeligste øyeblikket de noen gang har hatt, det triste er bare en fortsettelse på den sorgen de hadde, da de fremdeles ventet....
oiiiiii det var tankevekker du:) bra tanker og skrevet da. litt ny vending på et dilemma kan du si:)
SvarSlettOG FORRESTEN så er headeren din veldig najs!:D haha. snakket med cathrine om det pås kolen. du skal ha credzzz for den:)!
Der fikk jeg noe å tenke på ja. Jeg tror at det kan være sant med det at de får et lite øyeblikk med lykke selv om den kan være fals, men jeg tror også at sorgen blir enda litt større og sjokkerende.
SvarSlett