Noen tanker om det å ha blitt 20.

Jeg er plutselig stor nok til å kjøpe sprit, jeg får ikke lenger rabatt på p-piller, noe jeg velger å tolke som at staten mener jeg nå er gammel nok til å bli mor, og bussprisene er høyere fordi folk på min alder stort sett har bil. Jeg er så voksen at det forventes at jeg straks skal flytte hjemmefra, begynne å studere, skape et liv på egenhånd, noe jeg både ser fram til med spenning, men og har felt, og kommer til å felle mange flere, tårer for. Den skumle overhengende tanken på at jeg om bare et par måneder må finne jobb, leilighet, for så å begynne på et helt nytt sted med omtrent helt nye mennesker samtidig. Jeg er ikke lenger tenåring og, som sagt, det forventes ting av meg, men mest av alt forventer jeg ting av meg selv. For dette er året jeg ønsker å bli et mer selvstendig menneske. Er nødt til å bli et mer selvstendig menneske, for hvordan klare meg hvis ikke?

Jeg tenker at september blir flott, da vil alt ha roet seg. Blitt stabilt, og jeg vet hvor jeg kommer til å være de neste årene. Men nå, nå føles det som om alt er kaos. Tusen bekymringer som til enhver tid flakser rundt meg, som gjør at jeg ikke vet hvor jeg skal feste blikket, som setter seg på skuldrene mine og gjør de tunge og anspente. Som gjør at jeg savner hjemme. Som gjør at jeg verdsetter stillheten og roen man får av å sette seg i en lysning i skogen bare for å lese og høre på musikk, mer enn jeg trodde var mulig.

Alikevel er jeg heldig. Jeg har venner som hører på meg, når jeg nok en gang forteller dem at jeg nok aldri får sommerjobb. Jeg har en mamma og pappa som oppmuntrende ber meg søke der og der, og jeg har en kjæreste som tørker tårene mine, eller lar meg gråte over telefonen når jeg er redd for at jeg ikke finner et sted å bo. Atpåtil er det vår, og med våren kommer sol og lettere tanker. Jeg velger fra nå av å prøve og nyte den framfor å ta sorgene på forskudd, noe jeg dessverre er ekspert på...