Starring: Eirin.

Noen ganger skulle jeg ønske livet mitt var en film. En film hvor jeg skulle være den sære jenta, som gikk med røde sko og alpelue, og som ikke var for sosial, men som heller var utrolig flink på å trives i sitt eget selskap.


Jeg skulle være flink til å ta bilder, slik at uansett hva objektivet stilte inn på ville det være et bilde weheartit- verdig. Jeg skulle gått rundt med en fint slitt skinnveske over kåpa, full alt mulig nyttig og unyttig. Ting funnet på bakken, som føltes spesielle der og da, godteri jeg hadde glemt jeg hadde, men som man alltid blir så glad av når man finner, skjulte lommer med penger i, for samme grunn, og sist men ikke minst; en fin, godt brukt notatbok uten linjer, hvor jeg kunne skrive ned ting jeg følte for å skrive, og små tegninger jeg følte for å tegne. Jeg skulle nemlig være veldig flink til å tegne, og siden jeg også alltid skulle ha med et fint lite penal i tre, med farger i, ville boken være full av fargerike tegninger, som ikke nødvendigvis betydde noe for noen andre enn meg selv.

Jeg skulle være snill og hyggelig, men ikke direkte pratsom. Med mindre det var noe svært viktig. Da ville jeg valgt mine ord med omhu, og det jeg sa ville alltid gi en god mening. Jeg skulle være en god lytter, og kunne komme med gode råd som skulle bety mye for personen mottok. Utrykket skulle være drømmende og til tider alvorlig, men når jeg smilte skulle ansiktet lyse opp med små øyne med smilerynker og kinn med smilehull, og alle rundt meg ville også bli glade og smile, fordi det var slik et ekte smil.

Selv om jeg oftest holdt meg for meg selv, skulle jeg ha noen svært gode venner som jeg kunne prate med alt om. kanskje over et glass vin i solnedgangen på den lille balkongen min. Jeg skulle også hatt en fin herremann med litt langt hår, litt skjegg og kanskje en hatt på snei, som til stadighet prøvde å sjarmere meg, men jeg skulle være naturlig hard to get. Til slutt ville jeg allikevel godta en picnik i parken, og vi ville blitt sittende  å prate til solen gikk ned. Vi ville ha pratet om drømmer, musikk, fine ting man observer langs veien, filmer og bøker. Han skulle innrømme at han innerst inne skulle ønske magi fantes, og jeg skulle innrømme at jeg skulle ønske jeg var en alv. Til slutt skulle vi holdt hender helt fram til døren til den lille leiligheten min, og der ute på trammen skulle vi ha kysset. Bare ett lite et. Så ville jeg ha gått å lagt meg, og sovnet med et smil om munnet, i visshet om at når jeg våknet ville jeg ha fått en melding hvor det ville stå "god morgen" uten noe mer enn det, fordi vi begge visste at vi trengte ingen mobil hjerter.

Til slutt ville filmen ende lykkelig, med tanker om håp for framtiden for alle og enhver.
Kilde