torsdag 26. januar 2012

Prosjekt Einsam

Her kommer feature-artikkelen jeg har jobbet med den siste uka. Det tok meg en liten evighet å forstå hva en feature-artikkel faktisk er, men det er altså kort fortalt en artikkel som skal være mer fortellende og beskrivende, enn refererende og man kan skrive om praktisk talt alt mulig så lenge det er vinklet i en konkret retning. Anywho her kommer den. Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet :)


Hjertet dunker nervøst i brystet, hendene fikler på noe gammelt tyggispapir i jakkelommen, øynene virrer fram og tilbake, observerer omgivelsene nøye. Nesevingene vider seg så smått ut og trekker inn en kvalmende søtlig lukt. Rundt meg står det samlet små grupper av mennesker. De småprater og ler, og legger ikke merke til at jeg kikker lengselsfullt bort på dem. Jeg går fram og tilbake over gulvet i det store åpne rommet, synes det er vanskelig å finne en naturlig plass å stå på. Hvor jeg er? Jeg er på kino. Alene.

I dagens samfunn skal du helst ha nærmere 1000 venner på facebook og omgås minst halvparten jevnlig. Vi har twitter, ja til og med kanskje en blogg, og sikkert en hel haug andre mulige sosiale medier. I tillegg har de aller fleste en smarttelefon der de kan holde seg oppdatert på alt dette til enhver tid. Vi er rett og slett blitt avhengig av å være sosialt oppdatert i alle mulige former.
Jeg valgte å ta et oppgjør med dette ved å utføre et lite sosialt eksperiment jeg har valgt å kalle
PROSJEKT EINSAM (Alt får en mer alvorlig klang når det står på nynorsk...) Jeg tok meg selv ut på en ekte date, med kafébesøk og kino, mens headset, bok og mobil lå igjen hjemme. Her skulle jeg ta og føle på ensomheten.

Kafé Verdensspeilet
Jeg finner meg en plass ved en av de høye bordene inn mot veggen, nær disken slik at jeg kan holde øye med tingene mine mens jeg bestiller. Jeg bestiller en svart kaffe og tusler skuffet tilbake til plassen min. Ingen gratis påfyll. Jaja, kaffen smakte i det minste godt. Mens jeg sitter der kommer roen sigende.10 minutter tidligere derimot hadde jeg kavet oppbrakt rundt i byens gater, og for den saks skyld rundt meg selv. Jeg hadde nettopp bestilt en singelbillett i kinoens billettluke.

Å kjøpe en singelbillett
-                   Ja, du skal ha plass i midten, sa du?
Jeg hadde strengt tatt ikke sagt annet enn «én, billett til forestillingen kl. 18.30», men takket ja.
Jeg dristet meg til å spørre damen i luken om det var mange som dro på kino alene:
-                   Tjah, det er da noen, du er ikke den første for å si det sånn.
Damen sa dette så bestemt at det var tydelig håpløst og fortsette denne samtalen. Mens jeg tuslet bort derfra på vei til kaffeen, klarte jeg ikke helt å bestemme meg om det hun sa var trist eller fint. Kanskje er jeg så låst fast i tanken om et fullkomment sosialt liv, at så fort noen går alene tenker jeg de er triste og ensomme? Tror folk det om meg nå?

Johnny Cash og meg
Jeg kikker rundt meg i kafeen, trekker inn lukten av kaffe og bakverk, ser at jeg ikke er den eneste som sitter der alene. Detaljen om at de andre er godt voksne menn kan jeg kanskje utelate? Jeg kikker drømmende bort på de store bollene og kakene ved disken, men må skuffende akseptere at de rett og slett er for store. Hadde jeg vært sammen med noen kunne vi ha delt en... Jeg får nøye meg med den svarte kaffen min som i det minste blir litt lystigere i den store lilla koppen. Over høyttalerne suser stemmen til Johnny Cash, og i to sekunder føler jeg meg også som en ensom, middelaldrene mann.

Ditto: You and me both, Marte Stokstad

Foto til besvær
I det jeg skal til å gå må jeg fullføre mitt kafébesøk med et illustrasjonsfoto. Panikken veller opp i meg i det jeg innser dette, og jeg skjønner at plasseringen rett ved kassen og inngangsdøren kanskje ikke var helt ideelt. Inn døren kommer i samme øyeblikk en stor vennegjeng som er eldre enn meg. De ler. Jeg er selvfølgelig overbevist om at de ler av meg som sitter der og tar bilder av kaffen min, og vips er jeg kastet tilbake til ungdomsskolen der ungdommene på videregående er så sykt store og kule, mens jeg ikke er annet enn en stusselig 8. klassing som så vidt har fått sin første kvise. Jeg pakker fort sammen tingene mine, dytter den høye stolen inntil det disklignende bordet ved veggen, trekker inn lukten av boller og kaffe en siste gang, og nærmest løper ut av døren, uten å løfte blikket mot noen av de andre i rommet. Takk gud for at jeg fikk betale med en gang, tenker jeg i det jeg nærmer meg kinoen.

Før filmen
Akk, de herlige minutter før filmen starter, ja til og med før reklamen starter. Folk småprater, tjuvstarter på kinogodteriet og ler. Jeg, jeg både tjuvstarter og tjuvlytter. Trekker inn lukten av salt popcorn og smågodt,  mens jeg får med meg den uinteressante samtalen til et venninnepar bak meg, der jeg sitter i stummende mørke midt i salen og venter på at filmen skal begynne. Litt nervøs ettersom jeg vet jeg vanligvis ikke klarer å se en hel film uten å gjøre noe samtidig, eventuelt kommentere hver hendelse som foregår på lerretet.

Den ensomme: En ganske fornøyd frøken etter endt oppdrag.

Poeng
I det filmen er ferdig og jeg beveger meg ut av salen på vei mot utgangsdøren, tenker jeg at jeg er glad filmen var såpass bra. Behovet for å hviske ting til en mulig sidemann viste seg ikke ved andre tidspunkter enn da latteren til venninneparet nærmet seg infernalske høyder. Jeg tenker også over dagen generelt og kommer fram til at dette absolutt ikke var noe å grue seg til. Det var ganske koselig, faktisk, og helt sikkert noe jeg kommer til å gjøre igjen. Man må bare legge igjen usle tanker hjemme. Den gjengen lo helt sikkert av noe de snakket om på vei inn. Hvorfor skulle de le av meg? Poenget er at det er helt greit å ta seg tid til å gjøre ting alene, det er til og med ganske befriende, og den eneste som står i veien for at det blir en hyggelig opplevelse, er deg selv.

3 kommentarer:

  1. Eirin, eg likar! Veldig fint å lesa på ein torsdagskveld. Eller eigentleg kva kveld som helst. Eg syns det er fint å øva seg på å gjera ting aleine, min favoritt er å gå aleine på kafé. Då får eg ei ro som eg ikkje finn andre plassar :)

    SvarSlett
  2. Imponert. Du skriver veldig fint, og syns du er tøff. :)

    SvarSlett
  3. Hmmm... jeg går så å si alltid alene, men er ikke glad for det. Bra skrevet anyways :)

    SvarSlett