Denne boken er, uten sammenligning med Min Kamp av Knausgård, en slags selvbiografisk roman. Høres tungt ut, men den er virkelig ikke det. Den er veldig godt skrevet og du blir oppslukt momentant. Den handler om Nikolajs barndom/tidlige ungdomsår med sin litt eksentriske far Magnus, i drabantbyen Rykkin.
Her er noen av mine favorittutdrag:
"Om kvelden sitter faren på sengekanten, han lener seg mot Nikolaj og sier i mørket, med en stemme som lyder som stemmen til en nyhetsoppleser: Hele verden er en lekeplass, vet du. Da faren er gått ut ligger Nikolaj og tenker på lyden fra stemmen hans og på det faren har sagt,og jo mer han tenker på at verden er en lekeplass, dess vanskeligere er det å sove". - vet jeg har skrevet dette før, men det er så fint.
"Han ser på det lyse håret til broren og på hånden til faren som vinker etter bilen, og han trykker ansiktet mot ruten og forbanner eggstokkene til tanke Vera som med den sleipe planen har kidnappet lillebroren hans, slikt at han nå er det mest ensomme mennesket i verden, uten noen å fortelle historier til".
"Mens han venter på at noe skal skje, lurer han på om det er sånn det er å leve;skal han hele livet gå og vente på at noe skal skje? Hele tiden har han en følelse av at de er kommet til et sted hvor livet skal til å begynne. Men de kommer likevel aldri til begynnelsen. Livet får aldri begynt. Han bare venter. Hva skal han gjøre for å få livet til å begynne?"
Les den bare!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar